Partiforedrag Senterpartiet, Litteraturhuset i Oslo 9. august 2017.


- ved Anne Beathe Tvinnereim, 2. nestleder Sp

Det er langt dette landet. Det meste er nord. Og det ér litt annerledes.

Det er tufta på noen verdier som ikke nødvendigvis er unike for Norge, men som er verdt å hegne om allikevel.

Derfor har jeg laget meg en politisk rødliste; en rødliste over ting i det norske samfunn som er truet av utryddelse. Den rødlista blir stadig lengre under dagens regjering.


En ting ved Norge som er verdt å bevare, er de små sosiale forskjellene.

I Senterpartiet er vi glade i å synge, og vi synger gjerne alle versene av Ivar Aasens Nordmannen. Også de tre såkalte apokryfe strofene, som vanligvis ikke regnes med i den offisielle versjonen. Og de lyder blant annet slik: «Sud om havet han stundom lot skrida, der var rikdom på benkjer og bord. Men ikring såg han trellsomen kvida og så vende han atter mot nord. Lat deim andre om rikdomen kivast, lat deim bragla med rikdom og byrd. Millom kaksar eg inkje kan trivast, millom jamningar helst er eg nøgd…».

Kampen mot ulikhet handler sjølsagt om sosial rettferdighet. Men det handler om mer enn det. Små forskjeller bidrar til tillit mellom folk. Den egalitære likemannstanken er grunnlaget for tillitssamfunnet Norge.

Sosial kapital har blitt et nytt buzzword. Og det er skrevet mye om hvordan tillit – eller sosial kapital har bidratt til suksessen i de nordiske landene.  Sosial kapital er lønnsomt.  Men sosial kapital forutsetter fellesskap, og det forutsetter nærhet. Kort sagt: fellesskap forutsetter at folk treffer folk – på tvers av sosiale og kulturelle lag. I Norge har vi hatt korte avstander både sosialt og geografisk. Måten vi har organisert oss på har gjort de gode fellesskapene mulig. I et fellesskap med mye sosial kapital tar folk ansvar når det gjelder. Det var det vi så når Lærdal brant. Folk som stilte opp. Og det er det vi ser i bydeler i Oslo når ildsjeler fanger opp ungdom på feil vei og får dem inn i aktiviteter og fellesskap. Det er ingen selvfølge. Det er en konsekvens av hva slags lokalsamfunn vi har skapt.


I statsviteren Robert Putnams siste bok; «Our kids»; beskriver han 50-tallets USA. Et samfunn med høy sosial mobilitet. Han bruker sin egen barndomsby som eksempel. Barn med ulik sosioøkonomisk bakgrunn bodde i samme område, gikk på samme skole og lekte sammen. Fattige unger var en del av livene til de rike barna, og derfor stilte lokalsamfunnet opp for dem. Den sosiale kapitalen var høy. I dag derimot, lever disse menneskene i adskilte verdener i samme by. Barna tilhører ulike skoler og ulike foreninger. De voksne også. Fellesskapet stiller ikke opp på samme måte; den sosiale kapitalen er forvitret. Ansvaret er flyttet fra fellesskapet til den individuelle familie. Før kalte folk nabolagets unger for «our kids», sier Putnam, «våre barn». Nå snakker man om «mine barn».


Norge er ikke USA, men også hos oss vokser ulikheten og svekkes den sosiale kapitalen. Mange av oss kjenner på at den gamle dugnadsånden – som sosial kapital kanskje kan kalles på godt norsk – forvitrer. De fleste foreldre kjemper som løver for sine egne barn, men stadig færre tar seg tid til å trene idrettslaget eller stille på korpsdugnaden. «Vi har glemt det gode gamle kollektive ansvaret», sa Gro Harlem Brundtland i sin nyttårstale allerede i 1995. «Nabokjerringer som følger med og kjefter når noen får juling eller blir mobbet, er der ikke lenger. Vi må få folk til å bry seg om hverandre igjen.»

Da PST-sjefen i forfjor varslet om økt terrortrussel i Norge, sa hun: «Når vi ikke klarer å fange opp disse personene ute i kommunene, på skolene og på arbeidsplassene, har vi mislykkes som samfunn». Justisministeren sa det samme: «Det er vi som samfunn, som skoler og nærmiljøer som ikke har fått til den oppgava skikkelig». Justistoppene roper altså etter forebygging i nærmiljøene.  Men samtidig sentraliserer de seg bort fra de oversiktlige enhetene. Større kommuner, større skoler, større politi- og lensmannsdistrikt.


Mange hevder at mangfold er noe som man finner i storbyen, og ikke på bygda. Jeg vil hevde det stikk motsatte. I mindre samfunn er man nødt til å omgås hverandre, og man må forholde seg til ulike folk. I store, uoversiktlige samfunn kan vi flokke oss sammen med dem som likner oss mest. Vi kan velge fritidsaktiviteter og nærmiljø utifra hvem vi ønsker å omgås Det blir det ikke mangfold av. Tvert imot – det blir parallelle samfunn som lever ved siden av hverandre uten å samhandle – slik Putnam så det hadde blitt i sin barndomsby.


Nabokjerringa sto på rødlista til Gro Harlem Brundtland. På min rødliste står det oversiktlige lokalsamfunn og små enheter i både by og bygd. Der enkeltmennesket ikke drukner, men blir sett. Et samfunn som fungerer fordi folk stoler på hverandre, det tillitsbaserte Norge.


Små sosiale forskjeller kan vi også takke den norske modellen i arbeidslivet for. Norske politikere fra alle partier liker å smykke seg med denne suksesshistorien. Både Erna og Jonas reiser gjerne til Davos for å sole seg i glansen av en samfunnskonstruksjon vi har all grunn til å være stolte av. Erna Solberg gjorde i sist stortingsvalgkamp et poeng ut av at ingen har eierskapet til velferdsstaten. I Sverige har sossarna søkt om – og fått – patentrett på bruk av begrepet. Jeg tror ikke det ville være klokt for Jonas å følge dette eksempelet.


Jeg ville unne Høyre (og til og med Fremskrittspartiet) å få en eieraksje, hvis det bare hadde betydd at modellen var sikret for framtiden. De siste fire årene har dessverre vist at også det norske tillitsbaserte samarbeidet i arbeidslivet har havnet på rødlista.


I Norge har vi holdt fast på en sammenpresset lønnsstruktur og et robust offentlig sikkerhetsnett. Vi er stolte av vår egalitære livsstil og små forskjeller på folk. Men forskjellene øker raskt. De rike blir mye rikere – raskt. «Nordmenn oppfører seg som russere i utlandet», sier den svenske forfatteren Jan Guillou. Han mener det ikke som et kompliment. Nordmenns forbruk i utlandet vokste med 49 prosent fra 2009 til 2014. Men harryhandling og jakten på det billigste er en dans rundt gullkalven hvor stadig flere biter seg selv i halen fordi deres egen arbeidsplass rammes. Bøndene har kjent på dette lenge. Selv om nordmenn aldri har betalt mindre for maten (cirka 11 prosent), er omkvedet at alt er så dyrt. Det er tilsynelatende billigere på kort sikt å outsource matproduksjonen.


Men nå får stadig flere yrkesgrupper valget mellom å erstattes av billigere utenlandsk arbeidskraft eller å gå inn i løsere kontraktsformer, enten det er renholdere, flygere og kabinpersonale eller i byggebransjen.


Det vi ser rundt oss er starten på avviklingen av den norske modellen, nedbyggingen av trepartssamarbeid, inkluderende arbeidsforhold og en sammenpresset lønnsstruktur. Mitt poeng er at dette får konsekvenser langt utover folks arbeidsliv. Noen partier bagatelliserer de økende forskjellene. De sier retorisk at vi er smålige og misunnelige på de som tjener best – «det er ikke det at folk blir rikere som er et problem», sier de, «men at folk er fattige». Feil! Det ER et problem i seg sjøl at forskjellene øker. Det påvirker det sosiale limet og den politiske kulturen som har vært en forutsetning for hvordan dette landet er. Det undergraver fellesskapsløsningene.


I Senterpartiet tror vi på det myndige mennesket. Vi tror at folk  som blir vist tillit, også tar ansvar. Det er en god egenskap ved landet vårt at mennesker våger å tenke sjøl. Det gir bedre resultater – enten vi snakker om snekkeren som stiller spørsmål ved plantegningene eller saksbehandleren ved NAV som tør å utvise skjønn eller læreren som vet best hva som trengs for å nå igjennom til skoletrøtte elever.  Dessverre har New Public Management-teorien undergravd filosofien om tillitsbasert ledelse. Derfor går vi til valg på en tillitsreform i offentlig sektor. Man har klart det i Danmark. I Sverige er man på god vei.

Men i Norge henger vi fast i ledelsesteorier som man for lengst har beveget seg bort fra internasjonalt. Mer ansvar skal ut til førstelinja, til de som faktisk leverer tjenesten; læreren, sjukepleieren, politimannen, byråkraten. Mindre tid skal brukes på måling og rapportering. Det vil både forenkle og effektivisere. Men viktigst er at det vil gi bedre resultater. I skolen, i hjemmesjukepleien, på lensmannskontoret, i byråkratiet. Den neste store reformen I norsk politikk skal være tillitsreformen, bort fra mål- og resultatstyring, tilbake til sunn fornuft hos kompetente og sjølstendige ansatte. Det krever politisk mot å gi slipp på kontrollen. Senterpartiet ser for seg at en avvikling av NPM og innføringen av en tillitsreform skal gjennomføres som del av trepartssamarbeidet, en fornyelse og revitalisering av partssamarbeidet.


Tilbake til arbeidsliv: det er umulig å snakke om sosial dumping og nedbygging av trepartssamarbeidet uten å snakke om EØS-avtalen og fri flyt av arbeidskraft. I det siste har det vært mye snakk om norske verdier. Tillit og små forskjeller er for meg en viktig verdi. Og bare for å slå det fast: det er IKKE arbeidsinnvandrernes skyld at de verdiene er under press. Det er vår skyld. EØS-avtalens frie arbeidsinnvandring gir oss fri tilgang på snekkere og renholdere – og så så billig som det er! Konsekvensen er sosial dumping – og også færre norske håndverkere og færre ungdommer som søker seg til praktiske yrker. Den utviklingen er ikke bærekraftig på sikt.


Da EØS-avtalen ble vedtatt, hevdet regjeringen at det var liten grunn til å tro at det ville komme mange arbeidsinnvandrere til Norge. Statsministeren beskyldte Anne Enger Lahnstein for løgn på direktesendt TV da hun hevdet at EU kunne svekke arbeidstakernes rettigheter. Senterpartiet har hele tiden advart mot de liberalistiske sidene ved EØS-avtalen, og ved mangelen på folkestyre ved avtalen. I 20 år har vi blitt beskyldt for skremselspropaganda. I sak etter sak har det vist seg at vi hadde rett. På grunn av EØS-avtalen står folkestyret og den nasjonale selvråderetten nå på rødlista.  Regjeringen sa den gang at «de fleste offentlige tjenester faller utenfor avtalen».

Men en stor del av offentlig tjenesteproduksjon berøres av EØS-avtalens konkurranseregler. Det sto svart på hvitt i EØS-proposisjonen at offentlig eierskap til vannkraft ikke skulle bli endret. Men i 2007 erklærte EFTA-domstolen at Norge hadde brutt EØS-avtalen på det området. Alkoholpolitikken et absolutt krav fra KrF da de stemte for EØS. Men det tok bare et år før importmonopolet for alkohol falt. Deretter falt forbudet mot privatimport.  Regjeringen lovte oss den gang at «EØS-avtalen omfatter ikke skatte- og avgiftsspørsmål i sin alminnelighet». Men den differensierte arbeidsgiveravgiften, som er kanskje vårt aller sterkeste virkemiddel i distriktspolitikken, måtte endres etter påtrykk fra EU.


Jeg kunne fortsette: landbruk, fiskeri, finansnæringen, eiendomspolitikk, petroleumspolitikk: før kunne Norge kreve at de som får rettigheter på norsk sokkel må ha base i Norge. Det måtte fjernes pga. EØS.

Noen ganger må det være lov å si «hva var det vi sa?». Jeg mener at det norske folk ble ført bak lyset med EØS-avtalen. Og EØS-avtalen har fått enda mer ødeleggende effekt på den norske samfunnsmodellen enn noen trodde. I 25 år har vi blitt latterliggjort når vi sier at det finnes alternativer til EU og EØS. Når britene, en av Europas største økonomier, sier det samme, velger regjeringa å sitte musestille i båten og fortsette med sin besvergelse: rokk for Guds skyld ikke ved EØS-avtalen! Med tanke på at Erna Solberg og Vidar Helgesen var ute og advarte Storbritannia mot EØS-avtalen i forkant av Brexit-avstemmingen, virker det veldig merkelig at det skal være uaktuelt for Norge å vurdere alternative avtaler.

Når Storbritannia må finne et alternativ til EU og EØS kan selvsagt Norge også det, hvis det er politisk vilje. Tiden har aldri vært riktigere enn nå til å søke et bedre avtaleverk med EU, en avtale som ivaretar likeverdig handel og nært samarbeid, samtidig som det demokratiske underskuddet fjernes. Vi er ikke så kravstore. Vi ber bare regjeringa om å ha et åpent sinn for at det kan dukke opp løsninger i forbindelse med britenes forhandlinger som kan ivareta norske interesser bedre enn i dag.

En annen rødlista art i den norske samfunnsfloraen er levende lokalsamfunn over hele landet. Senterpartiet går til valg på slagordet «tjenester nær folk». Ikke alt i samfunnet kan bygge på stordriftsfordeler.  Senterpartiet tror på smådriftsfordeler. Som partilederen vår pleier å si: «Ingen drømmer om å dø på Norges største sjukehjem». Sentralisering av NAV-kontorer, omsorgstjenester eller opplæring kan kanskje bli billigere på kort sikt – men det blir ikke bedre. Noen av kommunenes oppgaver kan sikkert gjøres effektivt og bra i større enheter. Renovasjon for eksempel. Administrasjon, kanskje. Men en rundt regnet 2/3 av kommunenes budsjetter går til omsorg og helse og skole, der menneske skal møte menneske. De menneskemøtene kan vi aldri modernisere oss bort fra.

Senterpartiet er ikke prinsipiell motstander av kommunesammenslåinger. De aller fleste av kommunesammenslåingene de siste 20 åra har vært initiert og gjennomført av Sp-ordførere. Men en ny struktur må ha en rasjonell begrunnelse i at den kan gi bedre løsninger for innbyggerne, og den må være frivillig. For strukturer ér viktig. Selv om det er vi som bestemmer og former strukturene, så former også strukturene oss. All erfaring viser at der kommunesentere sentraliseres, der sentraliseres også tjenestene og arbeidsplassene. Utkantene tappes. Når storsamfunnet trekker seg tilbake fra utkantene går det også ut over den tilliten folk på små steder har til det politiske systemet. Det er hevet over enhver tvil at den langsiktige konsekvensen av regjeringen kommunereform er at noen steder blir større. Noen steder dør. Make no mistake: det er en villet politikk. Det er ikke en naturlov.

Norge er et annerledesland i den forstand at vi har langt mer balansert bosettingsmønster og svakere sentralisering enn sammenliknbare land. Det kan vi takket en aktiv distriktspolitikk siden 70-tallet for. Det har vært en bred enighet i norsk politikk at hensynet til regionalpolitikken skulle gjennomsyre alle politikkområder. Det har vært et gode for alle parter. Ulike regioner har beholdt varierte arbeidsmarkeder. Og så er det heller ikke sånn at Oslo trenger rask massiv innflytting – tvert imot. Den store, dramatiske endringen med den nåværende regjeringen er at de har en helt ny politisk tilnærming. Distriktspolitikken har blitt løsrevet fra andre politikkområder. I statens tilbud i landbruksforhandlingene i 2014 skrev regjeringen at de «ønsker et klarere skille mellom landbrukspolitikken og distriktspolitikken». Senterpartiet mener at god samfunnsutvikling forutsetter at politikere klarer å se helheten.

Regjeringa ruller ut reform etter reform. Hver for seg kan de virke uskyldige. Men summen av regjeringens reformer er en dramatisk endring av Norge. Reformene av politi, brannberedskap, heimevernet, sykehus, alarmsentraler, NAV, høyskoler og universiteter, kommuner, regioner, skattekontorer og så videre har én ting felles: de gjør livet vanskeligere og skumlere å leve på mange steder i Norge.


Det er langstrakt dette landet. Det meste er nord, og mye annet er fjell og skog og fjord. Det skaper noen avstandsulemper. I 4 tiår var det et tverrpolitisk mål å opprettholde bosettingsmønsteret i Norge. At geografisk ulikhet skulle reduseres gjennom å kompensere for avstandsulempene. At det ikke eksisterte noe A- eller B-lag på hvilken trygghet eller hvilke tjenester du kunne forvente å få tilbake for skattepengene dine, avhengig av hvor du hadde valgt å bosette deg. For meg handler kampen mot forskjells-Norge ikke bare om kampen mot sosiale ulikheter, men også mot geografiske ulikheter. Du skal blir hørt, enten du sitter nederst ved bordet eller du bor ytterst på den nøgne ø. Du skal være like mye verdt. Og du skal ha tilgang på de samme rettighetene, de samme tjenestene, og de samme mulighetene.


Vi har mye å være takknemlige for i Norge. Mye er takket være rike naturressurser - men først og fremst kloke forfedre med vett på å forvalte dem klokt. Men det var ingen selvfølge. Da panikkloven ble vedtatt i 1907 var mer enn 75 % av de utbygde fossene på utenlandske hender. Slik fikk vi hjemfallsretten. Den har tjent oss svært godt, og var grunnlaget for industrieventyret som velferdssamfunnet vårt ble bygd på. Allikevel mener noen politikere at det er lurt å fjerne den. Hjemfallsrettens modell for offentlig eierskap var også utgangspunktet for hvordan vi valgte å forvalte oljerikdommen vår. Men heller ikke det var en selvfølge. Anders Lange foreslo i 1975 å selge Statfjordfeltet 10 mrd. kr.  I dag har regjeringen tilsynelatende ingen sperrer for å selge naturressursene våre på utenlandske hender. Konsesjonsloven i landbruket, deltakerloven, aktivitetsplikten og leveringsplikten i fiskeri – de har tjent oss godt. De har sikret nasjonalt eierskap, og aktivt eierskap som har skapt ringvirkninger for folk og lokalsamfunn. Men i dag står de alle på toppen av rødlista.

I dag selges norske ressurser av prinsipp. Ikke av nød, ikke av fornuft men av prinsipp. Det er for eksempel ikke noe mål i seg for Senterpartiet å ha et stort statlig eierskap. Men jeg forstår heller ikke iveren etter å avvikle statlig eierskap for å investere på amerikanske børser. Når staten for eksempel selger oppdrettsgiganten Cermaq til Mitsubishi for 5,4 mrd., (et selskap vi har tatt ut 3,4 mrd. i utbytte fra først)etter at oljefondet først investerer 13 mrd. i Mitsubishi.
Senterpartiet vil at vår generasjon skal være generasjonen som bygde Norge videre, ikke generasjonen som solgte Norge.


Nå sitter alle i salen og lurer på når jeg skal begynne å snakke om landbruk. Senterpartiet er som dere alle vet et bondeparti. Senterpartiet er grunnleggende opptatt av maten som produseres, hvor den produseres og hvordan den produseres. Man kan vitse lenge om hva som er verdens eldste yrke. Men én ting har vært og vil alltid være konstant. Vi må alle ha mat.

Senterpartiet er stolte av vår historie. Vi har vår opprinnelse i Landmannsforbundet – den første spede organiseringen av bønder og landmenn her i landet på begynnelsen av 1900-tallet.  Det var bøndene, sliterne som befolket dette landet, men de var ikke organisert, utgjorde ingen politisk kraft, og var utsatt for stormkast fra internasjonale råvarepriser, herrens lunefulle vær og dramatiske samfunnsomveltninger. Ildsjelene bak Landmannsforbundet reiste rundt som de reneste vekkelsespredikanter for å få bøndene til å samle seg. De opererte til og med med et «livssyn»: Muldens evangelium. Matjorda var det hellige de kunne samle seg om, den knappe ressursen, den tynne stripen med muld i jordskorpa som folk skulle overleve på. I 1912 var Bondesangen av Jonas Dahl den mest brukte sangen sammen med fedrelandssalmen og nasjonalsangen: «All kultur er dyrken – Først og fremst av jord. Der er moderstyrken, Først bak plogen gror. Samfunnslivet frem, Bygd og by og hjem,  Første bonden var Hele landets far… Jord, du er vår moder – Overalt ennu. Skifter livets goder, trofast bliver du».

Det går en direkte linje fra Landmannsforbundets «Muldens evangelium» til Senterpartiets kamp for jordvern i 2017. Eller til kampen mot industrilandbruket. Eller til fredningen av gyteområdene til torsken utenfor Lofoten, Vesterålen, Senja og Mørebankene. Eller til vårt krav om at 10% av bistanden bør gå til landbruk. Det er synet på mat og jord som noe større enn vår tids kortsiktige jag etter profitt, som noe større enn vår generasjons egoistiske behov.

Senterpartiet sitt utgangspunkt i bondebevegelsen gjør oss ikke til et særinteresseparti. I norsk historie representerer bonderørsla den folkebevegelsen som la grunnvollene for vårt nåværende demokrati. Det første Stortinget gikk i gang med etter at bøndene hadde fått flertall over embedsmennene på Stortinget etter 1814, var Formannskapslovene av 1837. Formannskapslovene la grunnlaget for et sterkt lokalt folkestyre i landet vårt, og ble av samtidens historikere beskrevet som Europas mest progressive lovgivning på området. Senterpartiet fikk gjennomført offentlighetsloven, og vi var det første parti med landsmøter som var åpne for pressen. Før Bondepartiet ble til Senterpartiet het vi sågar Norsk Folkestyreparti (demokratene) i en drøy måned. Sjelen i Senterpartiet er trua på et ekte folkestyre. På desentralisering og spredning av makt. På at beslutningene skal tas av de som har skoen på.


Senterpartiet er et forvalterparti. Bærekraftig bruk av naturressursene ligger forankret i muldens evangelium, som jeg fortalte dere om tidligere. Vi må alltid ha mat, rent vann og ren luft, men det moderne mennesket tror vi kan kjøpe oss fri fra alle biologiske realiteter. Diskusjonene om miljøpolitikk går ikke lenger langs aksen vekst – vern. De viktige diskusjonene om miljø går langs aksen bærekraftig forvaltning – vern. De som tror at kloden kan reddes ved å sette naturen under en osteklokke og verne oss til en grønnere framtid tar feil. Mennesket lever ikke utenfor naturen og betrakter den fra avstand. Vi lever i naturen og må forvalte den, men med omhu. Vi må produsere mer mat og mer energi enda smartere. Da må vi sette naturen i arbeid. Det er eneste måte vi kan gjennomføre det grønne skiftet.
Fremover må vi bli flinkere til å øke verdiskapingen på egne ressurser. Vi trenger virkemidler som gjør at vi kan foredle mer fisk, tømmer og vannkraft her hjemme, heller enn å sende det som råvarer ut av landet. Gjennom bioøkonomi kan vi gå fra svart til grønt karbon. Da er det ikke bare næringslivet som må være kompetent, innovativt og risikovillig. Det politiske Norge må våge å satse.


Vår inngang til klimapolitikken er at den må spille på lag med andre viktige mål vi prøver å nå. Vi ønsker en klimapolitikk som bidrar til å redusere geografiske og sosiale forskjeller, heller enn å forsterke forskjellene mellom grupper. Det skal ikke være slik at de med minst på konto må betale størst del av regninga, fordi de ikke har råd til alternativene. Folk skal fortsatt kunne bo over hele landet, selv om det er dårligere kollektivtilbud i Os enn i Oslo.  For å nå norske klimaambisjoner må klimapolitikken spille på lag med folks vilje til omstilling. Senterpartiet er teknologioptimister. Det er verken bensinavgifter eller produksjonsstans i rødt kjøtt som avgjør framtida. Det er vår vilje og evne til å ta det store løftet over i teknologi som lar folk leve ut frie, individuelle valg på en mer klimavennlig måte.


Trygg, bærekraftig matproduksjon kommer alltid til å være en bærebjelke for oss, og vi vil fortsatt bli anklaget for å være et særinteresseparti. Men i Senterpartiet opplever vi at det er vi som er på lag med den faktiske majoriteten i verden. Regjeringa har lagt fram en beredskapsutredning som sier at matsikkerheten ikke er en utfordring for landets beredskap så lenge vi kan handle med maten. Da vil jeg minne om at 1 mrd. mennesker sulter i verden med frihandel. De har nemlig ikke kjøpekraften til å kjøpe importert mat, og ikke teknologien til å dyrke nok til seg sjøl. Norge har en enorm kjøpekraft. Men når handelen svikter – hva skjer da? Et eksempel er hva som skjedde med matvarekrisen i 2008. Avlingene feilet i mange av verdens kornkamre. Prisene på basisvarer ble mangedoblet iløpet av få dager. I enkelte land i Afrika ble basisvaren ris 300% dyrere i løpet av et par uker. Mennesker uten kjøpekraft sultet. Resultatet ble blodige opptøyer og politiske kriser i flere land. Hva skjedde i Norge? Jo, Rema 1000 hamstret ris for å holde stabile priser til norske forbrukere – med konsekvensen at prisene ble ytterligere drevet oppover.

I en globalisert verden har Sp valgt siden til folkemakta, ikke markedsmakta. Derfor sier vi ja til et sterkest mulig FN, ja til mellomstatlig samarbeid mellom selvstendige stater, og nei til overnasjonalitet og handelsavtaler der kapitalen får sterkere beskyttelse enn mennesker og miljø.

Senterpartiet er praktikere. Vi er opptatt av resultater i politikken. Begrepet «sunt bondevett» er en hedersbetegnelse i Sp. Samtidig er vi systemkritiske.

Om vi er bakstreverske? Nei. Men vi vil ikke endre for endringens skyld, vi endrer bare for å forbedre. I boka om Sps historie fra 1980: «Kjernen i Bondepartiets politikk i 1920 var et livssyn og en drøm om å berge og å bevare rotfestet inn i framtida». Det er en oppsummering som vi fortsatt kan stå inne for i 2017. Det skal være rom for både røtter og vinger.


Mitt Norge er annerledeslandet som ikke er seg selv nok. Norge er litt annerledes. Vi har mye å være stolte av. Men de tingene som gjør oss annerledes står på rødlista. De tingene må vi greie bevare, samtidig som vi omfavner verden.

Du kan også se hele partilederforedraget til Anne Beathe Tvinnereim på YouTube her:

https://www.youtube.com/watch?v=-AvRoyxPJ9k