Tull med EU-toll

- av Sigbjørn Gjelsvik, Stortingsrepresentant for Senterpartiet og tidligere leder av Nei til EU

I et desperat forsøk på å finne argumenterer for EØS-avtalen, står EØS-tilhengerne i fare for å undergrave det multilaterale handelssystemet. Det er en farlig og uklok strategi.

Det er ikke EØS-avtalen som sikrer Norge unntak fra EUs ståltoll. Hadde så vært tilfelle, ville det selvsagt ikke vært behov for det omfattende påvirkningsarbeid som norske myndigheter over de siste måneder har utøvd overfor EU. EUs egen pressemelding og notifikasjon til WTO ved innføring av tiltakene synliggjør også dette. Og med det har EU sannsynligvis brutt sine WTO-forpliktelser.

Tidligere i vår innførte USA, begrunnet i sikkerhetshensyn, beskyttelsestoll på visse stål- og aluminiumsvarer. Etter litt forbauselse over å ha blitt rammet, svarte EU på to måter som de har notifisert til WTO. Det første tiltaket, som kun rammer amerikanske eksportører, er den såkalte straffetollen på en rekke amerikanske produkter. EU begrunnet sitt mottiltak med at amerikanske blant annet hadde brutt artikkel 2.2 i beskyttelsesavtalen i WTO «fordi USA ikke har innført beskyttelesetiltaket på importerte produkter uavhengig av deres opprinnelse».

Det andre EU gjorde var å selv innføre beskyttelsestoll på stål under den samme avtalen om beskyttelsestiltak som de mente USA hadde misbrukt. All den stålen som tidligere ville endt opp i USA må i disse dager finne nye markeder. Følgelig vil verdensmarkedsprisen falle og ramme EUs stålprodusenter, i følge EU i sin notifikasjon til WTO.

EU har mulighet til å innføre proteksjonistiske tiltak på stål. Det avgjørende for om tiltaket er legitimt er hvordan det begrunnes og hvordan det innrettes. Begrunnelsen EU gir overfor WTO for å unnta EFTA/EØS-stålprodusenter er at disse er så integrert i EUs verdikjeder at EUs proteksjonistiske tiltak vil ramme oss ekstra hardt.

EU bruker ikke EØS-avtalen som begrunnelse for å unnta Norge, noe som også ville vært svært overraskende all den tid EU tidligere har innført slike beskyttelsestiltak mot Norge, for eksempel på stålprodukter i 2002 og det finnes egne bestemmelser for beskyttelsestiltak innad i EØS-avtalen (artikkel 112-114).  At EU ikke ga samme innrømmelse til Sveits skyldes ikke deres mangel på EØS-medlemskap, men snarere dårligere påvirkningsarbeid overfor EU.

Norge har tradisjonelt stått frem som forsvarere av det multilaterale handelssystemet. Norge er tjent med at også mektig land som EU, USA og Kina følger regler og prinsipper vi har utviklet i fellesskap. Et av de aller viktigste av disse er likebehandlingsprinsippet, som pålegger WTO-medlemmene å gi like gode handelsvilkår til alle andre medlemmer.

På enkelte punkter kan man forhandle seg til bedre vilkår som en del av en større frihandels- eller tollunionsavtale, mens andre punkter, som artikkel 2.2 av avtalen om beskyttelsestiltak, er mer rigide. Dette sikrer at store medlemmer som EU, USA og Kina ikke kan bruke beskyttelsestiltak til å f.eks. presse frem konsesjoner fra eller spesielt ramme enkeltland.

USAs president Donald Trump har forsøkt nettopp dette, gjennom å be om innrømmelser i NAFTA-forhandlingene med Canada og Mexico ved å sette deres stål- og aluminiumsleveranser opp mot bedre handelsvilkår. Videre vil han forhandle med EU om deres toll på biler mot unntak i Amerikas stål- og aluminiumstoll.

Derfor kommer vårt unntak fra EUs beskyttelsestoll med en viss bismak. Unntaket bryter sannsynligvis med EUs WTO-forpliktelser - de samme forpliktelsene EU har gått til sak mot USA for å bryte. Nesten gang et WTO-land iverksetter tiltak som rammer enkelte land hardere enn andre – i strid med likebehandlingsprinsippet, så er det ikke sikkert Norge er «på riktig side». Med dette er vi med på å forringe viktige prinsipper i det multilaterale handelssystem vi kjemper for å bevare.