Meny
Bli medlem

Verdiskapning avhengig av velfungerende offentlig sektor

Sist endret: 27.09.2020

- Distriktspolitikk handler på mange måter om å skape balanse. Det skapes store verdier rundt omkring i Norge. Det er stor aktivitet og kreativitet, det opprettes arbeidsplasser, og det betales skatt. Verdiskapningen er stor. Men da må også offentlig sektor henge sammen og fungere like godt over hele Norge. Det må balanseres. Den private verdiskapningen er avhengig av en velfungerende offentlig sektor, sa Marit Arnstad i trontaledebatten.

Marit Arnstad, parlamentarisk leder i Senterpartiet sitt innlegg i Stortingets trontaledebatt tirsdag 10. oktober 2017.

 

Marit Arnstad (Sp): Etter valget er det mange som vil forsøke å konstruere sin egen historie om valgresultatet. Da kan noen enkle fakta være på sin plass. Regjeringen fortsetter, men regjeringspartiene hadde en tilbakegang på 3 prosentpoeng, og samlet gikk de fire tidligere samarbeidspartiene tilbake med 5,3 prosentpoeng ved dette valget. Det flertallet som regjeringen hadde i Stortinget i forrige periode, med enten Venstre eller Kristelig Folkeparti, er nå tapt.

Det skaper en helt ny dynamikk i Stortingets arbeid. Sakene kommer til å bli rettesnor, og flertallet vil måtte variere. Vi står med andre ord overfor en ekte mindretallsregjering. Nå er mindretallet reelt.

I den perioden som ligger foran oss, kommer Senterpartiet til å fokusere på sakene og forsøke å få gjennomslag for ny politikk, med ulike flertall som finnes i dette Stortinget. For oss vil politikken være det viktigste.

Tidligere i høst døde legen og samfunnsdebattanten Per Fugelli. Han var en tydelig og kontroversiell stemme på mange områder. Jeg husker jeg så et program med tilbakeblikk på hans tid på Røst og Værøy. Fugelli sa noe i dette programmet som jeg merket meg: Jeg tror på mange måter folkevettet er klokere enn fagvettet.

I august leste jeg at verken Værøy eller Røst har noe politi lenger. Dermed har det vært fritt fram for hærverk og for innbrudd, noe folk sjølsagt reagerer sterkt på. Ettersom dette skjedde midt i valgkampen, rykket både politiledelsen og justisministeren raskt ut og sa at nå skulle lensmannen komme på plass. Men problemet er at dette ikke er noe enestående tilfelle. Det er i ferd med å bli en regel i Distrikts-Norge. Knivstikking, ulykker, funn av døde mennesker – ingenting gjør lenger stort nok inntrykk til at politiet rykker ut dersom det skjer langt nok fra nærmeste by.

De frustrasjonene som det skaper, er høyst forståelige. Folkevettet reagerer. Folk vil at det skal være trygghet, enten det bor 1 000 eller 100 000 mennesker et sted. De vet at forebygging av kriminalitet ikke kan fjernstyres. De vet at hverdagskriminaliteten også må bekjempes.

Vi har den siste perioden hatt mange runder på Stortinget om politireformen. Min spådom er at flere vil det bli. Senterpartiet skal bidra med våre forslag om et politi som kan skape trygghet for alle, uavhengig av hvor de bor.

På mange måter virker det som om vi nå er et samfunn som kan stadig mer, men greier stadig mindre. Mange av innbyggerne opplever at det etableres systemer som ikke tjener dem godt, og hva verre er: Når man tar til motmæle, blir man fortalt at man ikke vet sitt eget beste, eller at man kort og godt er blitt så dyr i drift at systemet ikke lenger kan opprettholde viktige tjenester. Man må spørre: Hva skjedde med menneskene oppe i milliardene? Det gjelder Nav, som nå trekker seg tilbake fra sine brukere. De som trenger råd og veiledning, bes nå om å ringe eller bruke Internett. Men Nav er ikke noe strømselskap, der man kan ringe servicenummer og taste 5 og firkant. Nav er mange menneskers sikkerhetsnett når livet avviker fra det normale, når det tar en tyngre vending. Det er urovekkende at klagene på Nav har økt så sterkt det siste året. Det tyder på at endringen i Nav går i feil retning.

Kanskje er tenkningen i Nav et symptom på en offentlig sektor som effektiviserer seg vekk fra menneskene. Innenfor utdannings- og helsesektoren ser vi noe av det samme. Rapportering og skjemaer spiser tida som kan brukes til elevene eller til pasientene. Systemene blir viktigere enn menneskene. En sånn utvikling bidrar til at både menneskene som bruker offentlige tjenester, og dem som er ansatt der, føler samme avmakt. De føler avmakt overfor et system der praktisk samarbeid ikke blir oppmuntret, og der det å ta operativt ansvar ikke blir premiert. Samtidig ser vi gang på gang at ansvaret pulveriseres hos toppledelsen, og at direktorater, helseforetak og departementer blir sittende og skylde på hverandre.

Mange av de reformene som denne regjeringen har satt i gang i offentlig sektor, er strukturendringer som handler om å sentralisere. Men de samme reformene handler også om makt og avmakt, og om en type offentlig styring der systemet trumfer individet. En av de viktigste debattene Stortinget står overfor de neste fire årene, er derfor hvilken type offentlig sektor vi skal ha. Norge har svært mange ansatte i offentlig sektor som ønsker å gjøre jobben sin på en ordentlig måte, men som i dag blir detaljstyrt og utsatt for en mengde rapporteringsarbeid. Løsningen på dette er ikke konkurranseutsetting og anbudsregimer. Løsningen er en fornying av offentlig sektor der de ansatte gis myndighet og tiltro til å gjøre en god jobb, og der de som bruker offentlige tjenester, føler at de blir både sett og hørt. Med andre ord: Folkevettet må telle.

Jeg synes Frank Aarebrot uttrykte det godt da han i sommer sa at det må bli slutt på galskapen som kalles New Public Management. Aarebrot var en av våre fremste formidlere av politikk og politisk historie, men hans innsats ville nesten ikke ha gitt uttelling i det rigide systemet for telling av kvalitet som i dag gjelder innenfor universitetssektoren. Det Høyre og Fremskrittspartiet har gjort de fire siste årene, er å gå til et målrettet angrep på offentlig sektor, både ved en gjennomgående sentralisering på mange områder og ved å oppmuntre til flere tellekanter og mer rapportering, enda flere direktorater og enda flere råd og utvalg.

Distriktspolitikk handler på mange måter om å skape balanse. Det skapes store verdier rundt omkring i Norge. Det er stor aktivitet og kreativitet, det opprettes arbeidsplasser, og det betales skatt. Verdiskapningen er stor. Men da må også offentlig sektor henge sammen og fungere like godt over hele Norge. Det må balanseres. Den private verdiskapningen er avhengig av en velfungerende offentlig sektor.

Framover skal vi alle sammen høre mye om digitalisering. Den skyter fart. Men allerede nå ser vi et gryende klasseskille her. Mange av dem som bor i distriktene, får ikke ta del i den nye teknologiske utviklingen. Det kan ikke godtas. Vi kan ikke godta at mange skolebarn ikke får levert leksene sine fordi nettet er for dårlig. Vi kan ikke godta at gründere ikke får utviklet ideene sine fordi nettkapasiteten ikke er god nok, fordi de tilfeldigvis bor utenfor de store byene og ute i distriktene. Men dette er hverdagen til mange bedriftseiere og mange personer i Distrikts-Norge, og det er ikke akseptabelt.

Senterpartiet mener at det er på tide å endre kurs. Verdiskapningen i hele landet må utvikles. Vi må motarbeide et digitalt klasseskille, og offentlig sektor må fornyes uten at det skal bety en sterk sentralisering. Det betyr med andre ord at vi må ha større tillit til dem som arbeider i offentlig sektor, ikke detaljstyre dem. Det betyr at digitaliseringen må gi muligheter til alle, ikke gi nye klasseskiller. Det betyr at vi må se hele landet og fornye den distriktspolitikken som nå forvitrer under denne regjeringen. Det betyr at vi må redusere forskjeller sosialt og geografisk. Det betyr at vi må få opp respekten for naturressursene våre og for dem som produserer dem. Vi må fordele ressursene over hele landet, slik at alle får et godt velferdstilbud uansett hvor de bor.

Stortinget er nå sammensatt på en slik måte at det gir større muligheter for gjennomslag for endringer som kan bidra til en ny kurs. På samme måte som regjeringspartiene prøver å konstruere sin egen historie om stortingsvalget, prøver de nå også å konstruere sin egen fortelling om hvordan Stortinget bør fungere. Statsministeren ønsker åpenbart at Stortinget må innrette seg etter regjeringens ønsker slik at kryssende flertall unngås – ellers kan det etter hennes utsagn bli helt uhåndterlig. Men det er ikke slik parlamentarismen fungerer. Det er faktisk slik at det er regjeringen som må innrette seg etter Stortinget og flertallets ønsker. Det er enhver mindretallsregjerings lodd. Regjeringen kan ikke gjøre sitt mindretall til Stortingets ansvar.

Den nye sammensetningen av Stortinget kommer til å gi oss en spennende tid, med mange muligheter på vegne av viktige saker. En ting er sikkert: Senterpartiet skal stå klar til å gripe hver eneste mulighet. Det er det som kalles demokrati.

 

Presidenten: Det blir replikkordskifte.  Første replikant er Rigmor Aasrud.

 

Rigmor Aasrud (A): Takk, president – og gratulerer!

I forrige periode sto Arbeiderpartiet og Senterpartiet sammen om å styrke kommuneøkonomien. Også SV var enig i det. En reise i valgkampen ute i norske kommuner viser at det er et stort behov for å styrke tjenestene i helse- og omsorgssektoren, i skolen, i barnehagene, gi kommunene muligheter for å være med på å redusere klimagassutslipp og ikke minst å gi dem virkemidler og penger, sånn at de kan sette i gang tiltak som reduserer påvirkningen på klimaet. Nå hører vi at Høyres parlamentariske leder sier at vi må begynne å se på hva ting koster. Det samme hører vi representanten Limi si. Hvordan vil Senterpartiet finansiere det jeg håper fortsatt er Senterpartiets politikk, å styrke kommunenes økonomi? Og ser representanten muligheten for å få et flertall for det i Stortinget heretter?

Marit Arnstad (Sp): Ja, det er riktig at Senterpartiet og Arbeiderpartiet sto sammen i forrige periode om det som angår rammene til kommunene, men kanskje det som er like viktig, også fordelingen av inntektene til de ulike gruppene av kommuner. Det er også et viktig spørsmål etter Senterpartiets mening. Jeg har stort håp om at vi skal kunne stå sammen om det også i kommende periode. Jeg tror at i en mer krevende økonomisk tid må en prioritere, og det å prioritere gode velferdstjenester til innbyggerne – på skole, på barnehage, på helse – er helt avgjørende viktig. Det skjer gjennom de midlene som kommunene får.

Så har denne regjeringen foreslått en endring i inntektssystemet som gjør at de store kommunene får mer midler på bekostning av de små kommunene. Det er en utvikling Senterpartiet er bekymret for, for behovet for gode velferdstjenester fins over hele landet. Det å strippe mange av de små kommunene for viktige inntekter for å overføre dem til de største byene er ingen god løsning på framtidas velferdsutfordringer.

 

Kristin Ørmen Johnsen (H): Senterpartiet sa til Aftenposten i januar at kommunereformen betyr å desentralisere oppgaver til kommuner. Samtidig vises det til at det kan gjøres uten at man behøver å redusere antall kommuner. Og samtidig har Senterpartiet i flere aviser sagt at dersom kommuner har utfordringer med barnevernet og å løse de oppgavene, må de flytte ansvaret ut av kommunen og inn i interkommunalt samarbeid. Nå vet vi at Frank Aarebrot, statsviteren, som også Arnstad siterte, var svært kritisk til interkommunalt samarbeid. Det er rett og slett å flytte makt ut av kommunestyresalen. Så spørsmålet mitt til Senterpartiet er egentlig: Hvordan mener dere at opprettelse av interkommunale selskaper vil styrke lokaldemokratiet?

 

Marit Arnstad (Sp): Det er riktig at Senterpartiet mener at det er svært mange oppgaver som kan desentraliseres uten at en trenger å gjennomføre noen store strukturreformer, slik som Høyre har foreslått. Det problematiske med Høyres strukturreformer er at de ikke engang har latt oppgavene følge reformene. Det har vært ren strukturendring uten oppgavedesentralisering. Vi mener at det er mange oppgaver kommunene er i stand til å gjennomføre, og som de bør få muligheten til å gjennomføre. Vi har presentert det i ulike sammenhenger i Stortinget.

Når det gjelder barnevern, er det en viktig og krevende tjeneste. Der er det utfordringer både i små og store kommuner. Hvordan vi skal løse framtidas barnevern, burde vi egentlig diskutere helt uavhengig av kommunestørrelse og strukturreform innenfor kommunene, fordi det er en viktig problemstilling som fortjener oppmerksomhet på egen kjøl. Det er heller ikke noen helt automatisk sammenheng i at de store kommunene er bedre på barnevern enn de små. En av de aller beste kommunene i landet på barnevern er faktisk Dovre kommune i Oppland, som slett ikke er av de største kommunene her i landet.

 

Helge André Njåstad (FrP): Eg vil først gratulera Senterpartiet med eit godt val. Så trur eg veldig mange er einige med meg i at det er bra at ein fortset å kritisera – og ikkje sit i eit departement i desse dagar og reverserer.

Eg merka meg at den parlamentariske leiaren brukte ein del tid på politireforma. Det fekk meg til å tenkja på ein av dei største kontrastane i valkampen min. Det var då eg hadde Siv Jensen på besøk i Hordaland. Me starta dagen i ein barnehage på Askøy med glade barn, og me lekte med dei. Så fortsette me til operasjon Dark Room i Bergen og høyrde dei gruvsame historiene som dei kunne fortelja oss, historier som dei etterforska og jobba veldig systematisk med. Då slo det meg at den retorikken som Senterpartiet har hatt, om at talet på lensmannskontor er det viktigaste for å kjempa mot kriminalitet, kanskje ikkje er den riktige – viss ein er oppteken av sykkeltjuveri, ja. Er ein oppteken av kriminelle som ikkje kjenner kommunegrenser, og som opererer på nett, er svaret nei.

Spørsmålet mitt til Senterpartiet er: Korleis skal ein kjempa mot dei kriminelle som ikkje kjenner kommunegrenser, og som er på nett, når lensmannskontor er det viktigaste?

 

Marit Arnstad (Sp): Sjølsagt er det svært viktig å bekjempe nettkriminalitet og, ikke minst, kriminalitet rettet mot barn på nettet. Det er ingen som ikke mener det. Det er en svært alvorlig problemstilling.

Det som er så sørgelig, er at Høyre og Fremskrittspartiet setter det opp mot resten av politiets arbeid. Det er sørgelig at de bruker det som en brekkstang i den debatten. Når representanten her snakker om sin egen valgkamp, kan jo jeg ta ham med til valgkampen i Nord-Trøndelag og fortelle ham om det tilfellet da det hadde skjedde en stor ulykke i Røyrvik kommune i Nord-Trøndelag: Nærmeste politipatrulje er 18 mil unna, og det tar tre–fire timer før de er i stand til å være der. Brannvesenet er nødt til å ta hele ansvaret alene.

Den type polititjenester kan vi ikke ha i Distrikts-Norge. Vi må være i stand til å gi innbyggerne trygghet – enten det er store ulykker, knivstikking eller f.eks. funn av døde mennesker, som vi også har sett rundt omkring i Distrikts-Norge. Det å sette ting opp mot hverandre på den måten som Høyre og Fremskrittspartiet her gjør, er dessverre veldig uheldig.

 

Lars Haltbrekken (SV): I dag tidlig våknet vi til meldingen om store skogbranner i California. For en drøy uke siden fulgte vi sørlendingenes kamp mot flommen. Det ble en av de verste flommene i nyere tid. Klimaendringene er ikke lenger noe som tilhører en fjern framtid, de skjer her og nå.

Som representanten Arnstads og min felles favoritt, nobelprisvinneren i litteratur, så treffende sa det:

«Come gather ‘round people

Wherever you roam

And admit that the waters

Around you have grown

And accept it that soon

You’ll be drenched to the bone

If your time to you is worth savin’

Then you better start swimmin’ or you’ll sink like a stone

For the times they are a-changin’»

Kutt i utslippene av klimagasser de neste fire årene er det viktigste vi kan gjøre for å begrense klimaendringene. Jeg vil derfor spørre representanten Arnstad om Senterpartiet sammen med SV vil være med på å sikre at Norge oppfyller sitt klimaforlik fra 2012.

 

Marit Arnstad (Sp): Senterpartiet er ikke «Like a Rolling Stone» i klimapolitikken. Vi er stødige. Vi ønsker oss en praktisk og jordnær klimapolitikk. Vi står sjølsagt bak målsettingen om å redusere norske klimagassutslipp med 40 pst. innen 2030 og er også åpne for gode diskusjoner om hvordan det skal gjøres.

Det som er viktig for oss, er at en iverksetter tiltak som har virkning – ikke symbolmessige tiltak, som har minimal effekt – at en gjennomfører en praktisk og jordnær klimapolitikk som virker, og som folk forstår.

 

Terje Breivik (V): Senterpartiet vann valet ved å få mange veljarar i distriktskommunane til å tru at partiet fører den beste politikken for Distrikts-Noreg. Eg gratulerer Senterpartiet med det! Eit slikt resultat forpliktar. Då forventar eg noko meir enn at svaret primært er symbolforslag om å reversera samanslåinga av kommunar og fylke.

Skal ein styrkja kommunane på kostnad av staten, flytta makt og ressursar og sikra fleire trygge arbeidsplassar i heile landet, vil det etter Venstres syn heller vera langt meir føremålstenleg å fylla kommune- og regionreforma med reelt innhald. Det prøvde me å få Senterpartiet med på i førre periode. Svaret var kontant: Det hadde partiet null interesse av, fordi dei skulle vinna valet ved å protestera. Omsynet til partiet var viktigare enn omsynet til distrikta.

No er valet unnagjort. Spørsmålet er: Vil Senterpartiet no vera med Venstre på å styrkja kommunane og regionane og slik verkeleg ta eit krafttak for distrikta?

 

Marit Arnstad (Sp): Som jeg nevnte i et tidligere replikksvar, har Senterpartiet fremmet en rekke forslag om oppgaver som bør desentraliseres til fylker og til kommuner, uavhengig av strukturendringer i fylkene og kommunene. Vi mener fortsatt at det er aktuelt. Dessverre fikk vi ikke noen tilslutning til det i Stortinget sist, fordi alle de fire samarbeidspartiene ville knytte enhver desentralisering av oppgaver til strukturendring.

Det er merkelig at det ikke skal være mulig også for Venstre å diskutere de to tingene hver for seg, for det er mange oppgaver som kan desentraliseres til kommunene, uten at en trenger å endre struktur av den grunn. Jeg håper at Venstre vil være med på den type debatt i perioden som kommer. Jeg tror Senterpartiet og Venstre kan ha mye å snakke om når det gjelder å få en faktisk desentralisering i det norske samfunnet.

 

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.