Veien fram mot navnet Senterpartiet var lang og kronglete.
Arbeidsutvalget i Bondepartiet, med Einar Frogner, Elisæus Vatnaland og Hans Holten i spissen ba i 1952 om at en skulle finne ut hvilke partinavn som var registrert i Justisdepartementets protokoller og videre søke om å få registrert en del navn som «antas å kunne bli aktuelt enten som eventuelt nytt partinavn eller undertitte på listene», som det heter fra protokollen.
Skulle nå bredere
Videre ba en om at fylkesstyrene skulle få komme med sitt syn på saken. I mars 1953 drøftet arbeidsutvalget flere muligheter, men navnet «Det norske Folkeparti» var langt fremme i debatten. Måneden etter var det landsmøtet som grep fatt i saken.
Hans Holten, som på dette tidspunkt også var redaktør i Nationen holdt en innledning, der hans hovedbudskap var klart: Var Bondepartiets oppgave å være et parti kun for en bestemt klasse, eller var det å representere et bredere samfunnssyn? Dersom en mente det sistnevnte, måtte det komme et navneskifte, mente Holten, men dette krevde også at stortingsgruppen ble rekruttert fra et bredere lag av folket.
Delt landsmøte
I landsmøtet var stemningen om lag 50/50 i forhold til et navneskifte. Blant de som gikk på talerstolen og sa nei til forslaget, var Elisæus Vatnaland som mente et navneskifte ville være mer til skade enn til gavn, Jon Leirfall som mente et navneskifte ville være et svakhetstegn og Hans Borgen var totalt avvisende. De som var mer åpne for et navneskifte var Erland Steenberg, Erling Engan og Gabriel Moseid.
Hans Holten foreslo å sette ned et utvalg som skulle se nærmere på et navnebytte og komme med en innstilling på landsmøtet i april i 1955. Jon Leirfall ble utvalgets leder, og avholdt ikke noe møte før i oktober 1954.
Bygdefolkets Samlingsparti
Flertallet i komiteen, der også Leirfall var med, foreslo at partiet skulle få navnet «Bygdefolkets Samlingsparti». Et annet navn som komitemedlemmene ønsket var «Det Norske Bygdeparti». På landsmøtet i 1955 snakket Leirfall, som tidligere hadde vært mot, altså for et navnebytte. Per Borten advarte mot en realitetsbehandling av spørsmålet, og også Hans Holten som sterkt ønsket et navnebytte, ville utsette saken. Karen Grønn-Hagen ville beholde Bondepartiet, men også hun sa at dette kunne virke innbydende for andre velgergrupper. Prøvevoteringen viste at 57 stemte for navnebytte på landsmøtet, mens 63 stemte mot. Splittelsen var dermed åpenbar, og saken ble utsatt.
Og utsatt ble også saken i 1957 – der var den faktisk nesten ikke tema i det hele tatt. Men foran stortingsvalget denne høsten fikk fylkene Hordaland og Nordland tillatelse til å stille lister under navnet «Bygdefolkets Parti», med Bondepartiet som undertittel. Men fylkene brukte ikke det nye navnet på listene.
Flere navnealternativ
Partiet hadde tre fraksjoner i spørsmålet; de som ikke ville ha navneendring, de som ville ha et bygdenavn for å nå ut bredere ut i distriktene og de som vile ha et nytt navn som basis for nytt fellesskap og ny vekst for partiet i hele landet. I forkant av landsmøtet ble partiorganisasjonen hørt i spørsmålet.
6892 medlemmer deltok i avstemningen om navnespørsmålet. Av disse svarte 65 prosent at de ønsket et navneskifte, men det var også kommet andre navneforslag i forkant av landsmøtet.
Følgende navn var foreslått:
• Bygdepartiet
• Bygdefolkets Samlingsparti
• Bygdefolket
• Landspartiet
• Rikspartiet
• Det demokratiske parti
• Demokratene
• Borgerlig Folkeparti
• Borgerpartiet
• Senterpartiet
• Folkestyrepartiet
• Bondepartiet
• Sentrumspartiet
Borten = demokrati
Per Borten ga uttrykk for at han var skeptisk til bruk av senter- eller sentrumsnavnet. Han mente merkesakene til partiet hadde sitt utspring i begrepet demokrati - likestillingstanken, desentralisering, lik utdannelse og så videre. Personlig ville han ha et navn med «demokrati» i og gi uttrykk for en liberal samfunnsoppfatning. Han sa nei til alle forslag som hadde en klasseappell og brodd mot spesielle regioner og sosiale grupper.
På landsmøtet 3. mai 1959 i Trondheim var det så duket for avstemning.
Forrang til fem
Landsstyret i Bondepartiet hadde 30. april 1959 drøftet spørsmålet og endt opp med å gi fem navn forrang i debatten:
• Landspartiet
• Bygdefolkets samlingsparti
• Demokratene - det demokratiske parti
• Senterpartiet
• Folkestyrepartiet
En prøveavstemning viste at flertallet ville ha et navnebytte på landsmøtet. 14 delegater stemte mot. Men der stoppet også enigheten.
Følgende ønsket et partinavn med «demokrati/demokratisk» inkludert; Per Borten, Hans Holten, Ole Rømer Sandberg, Karen Grønn-Hagen og Hans Borgen. Blant de som tok til orde for «senter/sentrum» var Einar Hovdhaugen, Odd Fladstad og Halvor Langeland. For «bygdenavnet» var Jon Leirfall den fremste agitatoren.
Stemning for demokrati
En ny avstemning viste følgende stemning i salen:
• Et partinavn som knytter seg til «bygd» - 39 stemmer
• Et partinavn som inneholder et nøytralt navn - 91 stemmer
• Et partinavn som er nøytralt, men tilkjennegir et sentrumsnavn - 57 stemmer
• Et partinavn som knytter seg til «demokrati» - 74 stemmer
Landsmøtet vedtok at navnesaken skulle behandles i landsstyret samme kveld. Der ble stemmetallene som følger:
• Senterpartiet - 2 stemmer
• Demokratisk Samlingsparti - 22 stemmer
• Bondepartiet - 1 stemme (Vatnaland)
Hans Borgen og Hans Chr. Brevig kom deretter med et kompromissforslag; «Norsk Folkestyreparti (Demokratene)». Dette ble vedtatt med stort flertall i landsmøtet (118 stemte for), mens Bondepartiet fikk 19 stemmer.
Latterliggjøring
Men pressen var så som så i sine kommentarer av det nye navnet til partiet. I aviser og andre medier ble det harselert over det nye navnet. Det ble ansett for å være et kronglete navn, og de nye «folkestyrepartistene» var ikke helt fornøyd de heller. Dermed ble det raskt tatt initiativ til et ekstraordinært landsmøte i Oslo 12. juni 1959.Der vedtok man enstemmig å annulere valget av navnet «Norsk Folkestyreparti (Demokratene)». En ny prøvevotering ble avholdt, og ga følgende resultat:
• Senter-Sentrumspartiet - 70 stemmer
• Det Demokratiske parti - 12 stemmer
• Bygdepartiet - 33 stemmer
• Bondepartiet - 12 stemmer
• Demokratisk Samling - 6 stemmer
• Folkestyrepartiet - 4 stemmer
Senterpartiet seiret
Landsmøtet prøvde deretter å nærme seg hverandre omkrng de som samlet flest stemmer ved første prøvevotering. Resultatet ble da:
• Senter-Sentrumspartiet - 77 stemmer
• Det Demokratiske parti - 1 stemmer
• Bygdepartiet - 46 stemmer
• Bondepartiet - 10 stemmer
I voteringen deretter - mellom Senter og Sentrum, seiret Senterpartiet med 70 mot 65 stemmer. Senterpartiet var dermed et faktum, etter å ha gått ut fra organisasjonen Norsk Landmandsforbund fra 1896 og deres politiske gren fra 1920; Bondepartiet.