EØS UNDERGRAVER DET NORSKE FOLKESTYRET

Etter 24 år på Stortinget med start i 1993 har jeg livserfaring som tidsvitne til utviklinga i norsk samfunnsliv og Stortinget spesielt. Det har vært et privilegium. Jeg har sett hvordan politiske ledere og folkevalgte arbeider. Folkeopplysning og klare meninger om hva en vil med Norge erstattes av økende fokus på kjappe uttalelser med mange klikk og stor spredning i sosiale medier. Systemkritikk og alternative forslag til løsning, på samfunnsområder som folk er misfornøyd med, blir mer og mer en sjeldenhet.

1. januar 1994 blei et tidsskille. Da trådte EØS-avtalen i kraft. Den innebar et historisk brudd med det som hadde vært grunnlaget for norsk politikk siden 1905 – med unntak av 1940-1945 – nemlig at utfordringer i folks hverdag har blitt fanget opp av politiske krefter som på norsk grunn har utviklet norske styringsredskaper for å mestre utfordringene.

Når nå mulighetene til å ta i bruk nødvendige styringsredskaper reduseres eller blir borte som følge av EØS-avtalen, vil store deler av norsk politikk bli utspilt i feltet mellom passiv tilpasning og maktesløs protest.

Stadig mer av det som sies og loves før valg gjelder tydeligvis ikke etter at en stortingskandidat fra et ja-til-EØS-parti har fått tillit ved valg og blitt stortingsrepresentant. Eksemplet kan være Husbanken, som AUF sine stortingskandidater lover at skal bli den gunstigste førstehjemsbanken for ungdom med vanlige inntekter. EØS stopper det.

Stadig større grupper av befolkningen erfarer nå avmakt på flere politiske områder. Da Stortinget 16. oktober 1992 godkjente EØS-avtalen med stemmene til Unionspartiene Arbeiderpartiet og Høyre og deres daværende støttepartier Frp og Krf, inneholdt den 1 875 rettsakter (direktiver, forordninger, beslutninger og anbefalinger). Ifølge faktaark fra stortingsbiblioteket har det siden 1992 blitt innlemmet ytterligere 14 700 rettsakter, hvorav fortsatt 8 478 rettsakter er gjeldende. I løpet av det siste tiåret har det til enhver tid vært mellom 400-600 rettsakter som skal innlemmes i EØS-avtalen. Det store flertallet er nå forordninger som tas ordrett inn i norsk rett og gjelder direkte og likt for alle EU- og EØS-land. EØS-avtalen eser ut og er bestemmende for stadig mer av det som omgir folk flest i dagliglivet. Dette EØS-faktum kommer sjelden fram i offentligheten. På folkemunne i Vestfossen heter det bare på dialekt at «dissa innpå der» har finni på noe nytt kostbart tull!

Det som skjer er at tilhengerne av EØS-avtalen – Ap, H, Frp, V, KRF og MDG – gjennomfører en grunnleggende ombygging av det norske samfunnet. En ombygging som fastsettes ved rettsregler som EU-domstolen i siste instans har rett til å tolke.

Det blei sagt fra SV og SP i debatten om Stortingets tilslutning til EØS-avtalen at en ikke kunne forutsette at avtalens vetorett ville bli brukt. Det var helt korrekt analysert. Norsk veto er aldri brukt. Partier som arbeider for norsk medlemskap i Den europeiske union vil sjølsagt ikke være interessert i at regelverket i EU og EØS blir forskjellig. Veto er derfor ikke noen reell rett, fordi det strider mot formålet med EØS å ta den i bruk.

Vi erfarer nå utvikling av en ny internasjonal verdensorden. Stormaktrivalisering gir økende utrygghet. Verden trenger sjølstendige lands stemmer. Norge med vår geografiske plassering med nærhet til Russlands viktigste marinebaser må opptre med klokskap.

For å styrke folks tillit til samfunnsinstitusjonene – noe som er aller viktigst i turbulente tider – må Sp arbeide for en felles virkelighetsforståelse hvor styrka totalberedskap er nøkkelord.

Dette må innebære kraftsamling på to områder;

• Styrke fellesskap og tillit mellom folk som bor i Norge – Forskjells-Norge skaper konflikter!
• Tilrettelegge for sterkere norsk produksjonsliv. Først der hvor sårbarheten er størst.

Norge er et langstrakt stort land med lite folk og en historisk sterkt desentralisert eiendomsrett til sitt hjem og sin jord kombinert med sterk fagorganisering. Det gjør oss til et Annerledesland.

Sp må ta tak i det som fungerer dårlig i henhold til innbyggerundersøkelsen, enten det er kommunenes plan- og bygningskontor, statens Barne-, ungdoms- og familieetat, Nav eller sjukehusene. Og ikke gløm en systemendring som gir oss stabile strømpriser med basis i norske produksjonskostnader.

Gjennom slikt systematisk politisk arbeid får partiet tillit fordi en gjør en forbedring av folks hverdag. Når EØS-avtalens forordninger står i veien for nødvendige endringer må det sies høgt og presist.

Da forvitrer folks tru på EØS-avtalen og tilliten til vårt folkestyre blir vitalisert.