Styrking av kommuneøkonomien

Varaordfører i Arendal uttrykte at: «velferdsstaten råtner på rot» da hun tok initiativ til et kommuneopprør om kommunenes økonomiske situasjon. Hun hevder videre: «Kommunene har for mange oppgaver, for få folk og for lite penger. Det er jo i kommunene vi lever livene våre. Vi opplever dyrtiden, kutt i tjenestene, at vi ikke får den velferden som staten Norge har lovet oss. Vi tar på en måte kostnaden. Inntektssystemet har vært til vurdering og bør bygges opp på nytt. Vi er en lavinntektskommune som taper rubbel og bit. Det er ikke en velferdsstat verdig at de med lavest utdanning og høyest sykdomsbyrde, skal straffes i inntektssystemet. Du har et todelt land hvor de som har det vanskeligst får det enda dårligere. Kommunene må enten få reelle penger for det vi er satt til å gjøre, eller så må vi få færre oppgaver.»

Over halvparten av landets kommuner opplever samme situasjon. Dagens innstrammings- og effektiviseringsløsninger fører til lite utvikling, det oppleves mest som avvikling. Det gjør jobbene i omsorgs- og oppvekstsektoren lite motiverende når det i mange tilfeller oppleves at behov ikke dekkes eller at en som ansatt ikke strekker til. Det er ikke nok folk til å gjøre det som skal gjøres, og heller ikke nok midler til å ansette flere til å gjøre jobbene. Tilbud og tiltak forsvinner og velferdsstaten bygges i realiteten ned. Det er tidligere påpekt flere grunner til kommunens vanskelige situasjon. Her nevnes:

• Økte renteutgifter. I 2019 viste en undersøkelse fra SSB at gjelda til norske kommuner var firedoblet siden år 2000. I NRKs Debatten i november i fjor ble det antydet at gjelden var økt kraftig videre til i dag.
• Uventet høy prisvekst. Kostnadsveksten har de siste årene vært langt større enn det som er kompensert.
• Den demografiske utviklingen. Det blir stadig flere eldre og pensjonister per arbeidstaker. Dette forsterkes av at fødselstallene de siste årene har vært rekordlave.
• Økte kostnader til pleie- og omsorg. I tillegg til flere eldre er hovedforklaringen problemet med å rekruttere personell, som i sin tur betyr høyere utgifter til overtid, vikarbruk og vikar-innleie.
• Kostnadskrevende flyktninger. En kartlegging viser at kommunene har fått en større del av rekninga ved mottak av flyktninger. Familiegjenforeninger skaper også en økonomisk uforutsigbarhet for kommunene.
• Frie inntekter blir «spist opp». I statsbudsjett for 2025 fikk kommunene en større pott med frie inntekter, men realveksten i frie inntekter ble ikke stor når overføringene blir justert for befolknings- og oppgaveendringer.

I tidligere nevnte Debatten-program ble det satt spesielt fokus på at utgiftene til eldreomsorg øker pga flere eldre. Samtidig går barnetallet ned, uten at kommunene reduserer kostnadene tilsvarende innen barnehage/skole. Det kan umulig være så enkelt at det bare er å legge ned skoler med få elever for å få kommunenes regnskaper til å vise overskudd. Andre kostnadsdrivere er strengere bemanningsnormer og økt behov for tilrettelegging og spesialpedagogiske tiltak i barnehagene og skolene.

Mange oppgaver kan for tiden løses ved hjelp av prosjekter med dertil utbetalte prosjektmidler. Dette er kanskje statens og fylkenes mulighet til å styre utviklingen av tjenestene i en ønsket retning. Spørsmålet kan stilles om dette fører til den utviklingen som ønskes da kommunene i liten grad har midler til å videreføre prosjektet når prosjektperioden er over. Erfaringen som er gjort og tilbudet som er etablert blir stoppet. For å få ekstra midler må det søkes på nye prosjekter. Dette er en utvikling som ødelegger for langsiktige satsinger og representerer en uheldig utviklingskultur.

Hedmark Sp ønsker:

• En større realisme i økonomiske vurderinger.
• At nye oppgaver fullfinansieres.
• Økte frie midler inn i rammetilskuddet.
• Statlige ordninger for nedbetaling av renter og gjeld.

Vedtatt av fylkesårsmøtet til Hedmark Senterparti 15. februar 2026