Meny
20210618_160320

Beredskap

Innlegg av Ildri Katrine Aresvik Hals.

Jeg har lyst til å snakke om beredskap. Den pandemien som vi nå kanskje ser slutten på har lært oss at vi aldri vet når og hvordan ei krise rammer.  Krigen som murrer i sidesynet vårt, har gjort det klart at ei global matkrise er under oppseiling. Hvor hardt den rammer vet vi ennå ikke. Regjeringen har startet arbeidet med å se på totalberedskapen vår. Det er klart at beredskap ikke lenger kun handler om forsvar av grensene våre, men også om jevn tilgang til mat og drikkevann.

Jeg vil trekke frem to fenomener som har åpnet mange sine øyne for norsk matproduksjon. Det ene er Bondeopprøret, disse fem karene som gjennom utallige  innlegg på Facebook oppslag i media og opptredener på Tv i beste sendetid fikk vist fram både de store utfordringene norsk landbruk står ovenfor, men de fikk og vist fram stoltheta over å kunne jobbe med matproduksjon. Det andre er REKO-ringene rundt om i landet. REKO står for REttferdig KOnsum, og er organisert slik at forbruker handler matvarer direkte fra produsent uten mellomledd. Den direkte kontakten mellom den som produserer og den som konsumerer skaper en forståelse og et innblikk man ikke får når man handler fra frysedisken i en butikk.

Vi kan også verdsette framveksten av andelslandbruk, som gjør at de som ikke har tilgang på jord selv, kan få kjøpe seg andel i et gårdsbruk og delta under hele prosessen fra frø til ferdig høstet produkt. Bra for bonden og helt strålende for forbrukeren.

Jeg vil vise fram noen enkle søk fra Google. Vis jeg googler “matberedskap” får jeg opp 11 100 treff. Selvforsyning får 183 000 treff, kjøkkenhage får 207 000 treff, andelslandbruk får 56 000 treff. Mine første tanker er at pandemien har lært oss noe. Et utgangspunkt er egen kommune, der det i de siste åra har vært en økning i småskala produsenter. Alt fra de som selger via egen gårdsbutikk, på REKO-ring, og til de som har noen sauer, noen geiter, en kjøkkenhage eller pallekarmer til eget bruk og bier.

Hvordan ser matberedskap ut? En gedigen kornsilo? Enorme potetåkre på Jæren? Aktiv seterdrift? Takhager i en by?  Handler beredskap kun om volum? Ja og nei. Vi må ha mengder, og vi må ha jevn produksjon. Dette er det statens ansvar å sørge for.

Men tilbake til kjøkkenhagen, hvilken rolle spiller den i beredskapen? I den globale matvareproduksjonen er kjøkkenhagen, parsellhagen eller datsjaen  en grunnpillar. Volumet som blir produsert avhenger  av størrelsen på hagen, men at det ligger et stort potensiale i alle de mål med plen som finnes i norske hager er det ingen tvil om. Og et vel så viktig aspekt som kg eller tonn produsert vare, er den forståelsen og kunnskapen som kommer med møkk under neglene og egenproduserte varer på middagsbordet, ja kanskje rekker det til å gi bort til naboen også?

Vi må ha gode politiske systemer, forhandlingsinstituttet, faglag og  samvirker.

Men politiske systemer og vilje må være forankret nedenfra, det må ligge en grunnleggende forståelse i folket at ansvaret for matproduksjon og hvordan den skal skje ligger ikke bare hos staten, men hos den enkelte. Lars Sponheim ble kjent for uttrykket: ”Hver mann sin høne”, og det uttrykket står seg enda.

Nei, jeg tar ikke til orde for at hver person skal ha sin egen hageflekk, i praksis er ikke det gjennomførbart. Men jeg tar til orde for at hver person skal ha en viss forståelse og å skaffe seg elementært kunnskap om hvor vi skaffer oss mat fra. Og det er i ferd med å skje her i landet. En økt forståelse for at matproduksjon er et nasjonalt anliggende, vi verken kan eller skal kjøpe mat ut av munnen på de som er fattigere enn oss.

Beredskap handler ikke bare om tonn produsert vare, i beredskapen inngår også kunnskap om å dyrke, høste, foredle og konservere, dyrehold og pleie av jorda. Jo flere som får jord under neglene og lukta av høsteklar gulrot i nesen, jo sterkere blir beredskapen vår.

Kjøp norsk, og om du kan, legg noe av handelen til direkte fra produsent. Så et frø, om ikke annet litt  persille i ei krukke. Styrk beredskapen vår ved å ta ansvaret ditt. Slik kan vi både fø oss selv og vår neste.