Hvorfor skal Norge si nei til EU?
EU-debatten er her selv om Støre og Solberg prøver å dytte den under teppet. Utover den dagsaktuelle debatten, er det viktig for oss som er mot norsk EU-medlemskap å løfte blikket og minne oss på hva EU er, og hvorfor det er så dårlig tilpasset det norske folkestyret.
EU er et komplisert prosjekt. Det er en internasjonal organisasjon som har som formål å sørge for fri flyt av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft over landegrenser. Hvis du ser verden gjennom dette prismet, finnes det ingen grenser for hva slags makt som bør sentraliseres fra lokalt og nasjonalt til europeisk nivå.
Samtidig er ikke EU som andre internasjonale organisasjoner, som for eksempel FN. Internasjonalt samarbeid går som regel ut på at land møtes, forhandler og blir enige. Dersom et land mener et annet bryter sine forpliktelser, kan man kanskje gå til sak, men det tas hensyn til hva som er den opprinnelige avtalen.
Sånn fungerer ikke EU. EU har traktatfestet at det er EUs sekretariat, EU-kommisjonen, som skal komme med forslag til nye direktiv. Det finnes nesten ingen grenser for hva de kan foreslå. Deretter er det samordning og vedtak i EUs to lovgivende organer, EU-parlamentet og rådet. I begge kamre er det som regel snakk om flertallsvedtak eller kvalifisert flertall. Det vil si at selv om alle svenske parlamentarikere og Sverige stemmer imot et forslag, vil de fortsatt bindes til resultatet. Deretter skal kommisjonen påse at regelverket følges opp.
EU-domstolen tolker ikke folkerett, men EU-rett. Målet er å koble EU-land enda tettere sammen i en union. Dette går utover den nasjonale suvereniteten og det enkelte land sitt folkestyre.
EØS-avtalen inneholder elementer av overnasjonaliteten som finnes i EU, men Stortinget og regjering har fortsatt mange måter å stanse nye forslag fra Brussel på, om viljen og flertallet på Stortinget er til stede. Noe vi ser altfor lite av i dag. Innføring av energimarkedspakker er et godt eksempel på det.
Denne muligheten forsvinner helt om vi blir med i EU. Senterpartiet mener det beste er å erstatte EØS-avtalen med en mer jevnbyrdig avtale med EU, slik EU og Norge har med de aller fleste land i verden. Når det ikke er et parlamentarisk grunnlag for det, har EØS-avtalen flere unntak som er spesielt viktig i en mer turbulent verden og er helt avgjørende for å ivareta norsk suverenitet, nasjonal beredskap og nasjonal kontroll på viktige ressurser.
Ikke det motsatte, som EU-tilhengerne forfekter og truer med.
Landbrukspolitikken, fiskeripolitikken, handelspolitikken, pengepolitikken og utenrikspolitikken er i all hovedsak unntatt. Det gjør det enklere for velgere å stille oss politikere til ansvar. Selv dette er de EU vennlige partiene imot.
Gjennom fire år i Stortingets Forsvars- og utenrikskomité har jeg med selvsyn sett at Norge blir lyttet til som et selvstendig land. For eksempel fikk Norge svært tidlig et møte med president Trump. Norge har til nå fått lavere toll inn til USA enn EU. Siden Norge står utenfor EUs tollunion, kan vi forhandle med USA selv, bruke «goodwill» vi har opparbeidet oss og bruke Norges fortrinn og muskler på en mest mulig effektiv måte. Vi må kunne møte Trump-administrasjonen på deres hjemmebane. Det kan vi gjøre når vi ikke er medlem av EU.
Stortingsvalget er et valg mellom de som ønsker å flytte makt og myndighet ned til kontinentet og de dem som ønsker å dyrke Norges fortrinn med et levende folkestyre og beslutningsmyndighet. Vi skal samarbeide med EU, men makta og folkestyret må vi beholde selv.
Bengt Fasteraune, Dovre, stortingsrepr. (Sp), Oppland