Norgespris er ikke å ha kontroll med kraftressursene!

I et leserinnlegg i GD skriver stortingsrepresentant Rune Støstad (Ap) og energiminister Terje Aasland (Ap) at Norgespris er innført fordi de har kontroll med kraftressursene. Det er åpenbart feil. Behovet for en Norgespris viser nettopp mangelen på nasjonal kontroll over kraftressursene.
Senterpartiet mener det er bra at folk kan få en mer forutsigbar økonomisk hverdag i møte med et dysfunksjonelt strømmarked. Vi stemte for Norgespris og sikret i tillegg at landbruket har gode rammebetingelser fram til 2030. I en usikker tid er det viktigere enn noen gang at vi har matproduksjon i hele landet.
Men når Støstad og Aasland skriver i sitt innlegg at innføringen av Norgespris viser at de har kontroll over kraftressursene, så er ikke dette tilfelle. At vi i Norge, på tross av et stort kraftoverskudd, har opplevd svært høye strømpriser og får behov for støtteordninger for å sikre befolkningen tilgang på strøm er et symptom på et dypere problem. Norgespris er et Norgesplaster på et annet type sår, et sår Arbeiderpartiet ikke vil helbrede.
For skal Norge få kontroll med kraftressursene og strømprisen, må man ta tak og gjennomføre systemendringer. Vi må ha en politikk som sørger for at storkapitalen og kraftbørsene ikke sitter med hånda på rattet over strømeksporten til EU. Vi må ha politisk vilje i Stortinget som sørger for å redusere antallet utenlandske kabler slik at vi får slutt på prissmitten dette fører med seg. Norge kan ikke knytte seg enda tettere til EUs energiunion.
Frem til nå har Ap valgt å gjennomføre en politikk som er stikk i strid med dette. Tidligere i år sto det nærmest om liv for Ap og energiminister Aasland for å få knyttet Norge enda tettere til EU sin energiunion. Dette var også avgjørende for at Senterpartiet gikk ut av regjeringen. Videre har statsministeren i Stortinget sådd tvil om Arbeiderpartiets eget landsmøtevedtak om å ikke bygge nye kabler til Danmark. Han vil ikke ta noen grep for å begrense prissmitten.
Ved å hevde at de har kontroll over kraftressursen viser Støstad og Aasland at de ikke har med seg historien, og at de ikke tar innover seg realiteten i energipolitikken de selv er en del av og som de er med på å fremme. Støstad kommer selv fra en region som har ofret store naturressurser for at storsamfunnet skulle få tilgang til rimelig og ren vasskraft. I dag «forsvinner» mye av denne energien til fordel for krafteksport til EU.
Innbyggerne og lokalsamfunnet sitter tilbake med en redusert kvalitet på sine naturressurser og en høy strømregning. Nåsituasjonen i de store vannmagasinene i Vinstravassdraget, er at de er helt nedtappet på grunn av manglende politisk kontroll og styring. Dette er det kraftmarkedet, storkapitalen og EU som har tatt hånd om. Er det dette Støstad og Aasland kaller å ha kontroll med kraftressursene?
I stedet for å fortsette å dyrke det dysfunksjonelle strømmarkedet til EU må vi stedet ta tilbake kontrollen over strømeksporten og sørge for å føre en egen selvstendig energipolitikk. Et plaster er i dag helt nødvendig, men det friskmelder ikke Arbeiderpartiets energipolitikk.