Digitale løsninger bør gjøre det mulig med tilleggsutdanning for alle yrkesgrupper. Det er nødvendig om man skal kunne stå i jobb til pensjonsalder, skriver murer Lise Marie Sommerstad i dette innlegget.
Denne uken kunne vi som er født på 90 tallet lese at vi er forventet å jobbe til vi passerer 70.
For mange, er nok det ganske overkommelig, og ikke minst givende. Det er også lett å se for seg at det kan bli vanskelig å pensjonere seg når kroppen føles frisk, og man fortsatt føler man har mange gode år igjen. Den nye pensjonsordningen presser på behovet for nettbasert høyere utdanning.
For meg som murer, er det nærmest utopisk. Det er jeg ikke alene om, og det gjenspeiles på aldersgruppen du møter i brakkene.
Jeg skjønte tidlig at å være murer til 67, ikke kom til å la seg gjøre. Jeg elsker faget mitt, og ville slippe å bytte bransje, det måtte mer kompetanse til.
Så er det slik, at selv om arbeidsmiljøloven er klokkeklar på arbeidstakers rett til permisjon for å studere, er det ikke noen automatikk i at det er noe arbeidsgiver godkjenner. Det fikk jeg selv erfare, med beskjeden «Da er du ulønnsom»
Mange står i samme situasjon som jeg gjorde. Det er rett og slett et klasseskille i arbeidslivet. De som har høyere utdanning, og de som ikke har det. Det går så langt at politikere og ledere omtaler det som «Kompetansearbeidsplasser». Det er ikke fagkompetanse det snakkes om. Skillet er gjennomgående, og selvforsterkende. For mens arbeidstakere med høyere utdanning ofte snakker om sterke fagmiljøer, og det i mange miljøer ligger en naturlig forventning til at arbeidsgiver støtter kompetanseheving, er ikke det realiteten for arbeidstakere med fagkompetanse. Mens vi snakker om sykepleiere som en yrkesgruppe med «For lave lønninger» har fagarbeiderne i stor grad langt lavere lønn.
Selv om en arbeidsgiver er positiv til å gi ulønnet permisjon for utdanning, skal regningene betales. Å redusere en allerede lav lønn, er for mange helt umulig. De jobber fulltid, men lønningene er likevel lavere enn mange med høy utdanning som jobber redusert. Jobbene deres er fysisk anstrengende på en helt annen måte, og løsninger er etter sigende uføretrygd når kroppen er brukt opp i tunge fysiske yrker.
Hvorfor kan vi ikke heller gjøre høyere utdanning tilgjengelig for alle?
Fagskolene og de private utdanningsinstitusjonene klarer å tilby nettbasert utdanning. De offentlige universitetene tilbyr nettutdanning de også, men den er så dyr at med lave lønninger, er det ikke et alternativ. Har ikke det offentlige et særskilt ansvar for å gjøre utdanning tilgjengelig for de som trenger den for å stå i arbeid? Man skulle tro at covid-årene har skapt flere muligheter. For meg, har den mest av alt bevist at det mangler vilje.
Mens lærerne på fagskolen sto på pinne, og virkelig la ned energi i god undervisning på zoom, kunne Universitetet skilte med forelesere som ikke la skjul på at de ikke behersket den digitale, og grunn ikke likte det som undervisningsform heller.
Den digitale undervisningen åpner for så mange muligheter! Ikke bare kan du studere ved siden av en full jobb, og klatre i arbeidslivet. Du kan gå tilbake å se undervisningen på nytt, så mange ganger du vil. For meg var det en helt ny verden, og et utrolig godt hjelpemiddel i studiene. Jeg har ennå til gode å høre en god grunn for hvorfor det ikke kan tilbys uten høy pris for studentene.
Vi kommer til å trenge mer kompetanse, og vi trenger flere i arbeid. Det er godt på overtid å åpne for flere utdanningstilbud på nett, uten den høye studentbetalingen, om det i det hele tatt skal være realistisk å ha et bærekraftig samfunn i åra fremover.
Mvh
Lise-Marie Sommerstad