Menn må inn i kvinnekampen 2.0

Det var mye å ta tak i etter forrige ukes Debatten på NRK om feminisme 2.0, og ett av spørsmålene vi sitter igjen med er hvorfor var det ingen menn med?

Om kvinnen skal ta tilbake hele omsorgsrollen i hjemmet, og være den som har ansvaret for hus, mat og hjem, må dette innebære at den andre parten i forholdet må bære den økonomiske byrden alene. Om du tror det var krevende på 50-tallet, kan du prøve å tenke deg hvor krevende dette må være i 2025 med dagens boligpriser, og dertilhørende svekket krone, høy rente og inflasjon.

Rollen som eneforsørger innebærer et stort ansvar og press i ulike livsfaser, som umulig kan tenkes å styrke den psykiske helsen til den som bære byrden. Det som virker overkommelig når man er ung kan raskt endre seg når livet ikke blir som planlagt. Å være den som skal ta ansvaret alene for overlevelsesgrunnlaget til de menneskene som er viktigst i livet, høres krevende ut. 

I tillegg til den økonomiske byrden ønsker «de nye husmødrene» å ha hovedomsorgen for barna mens de er små. Etter mange år med tredelt foreldrepermisjon har heldigvis fedrene kommet mer på banen, og det som kanskje sjokkerer de nye «feministene» er at menn faktisk liker den moderne papparollen. Vi tror ikke at flertallet av  mennene er enig i at dette er en oppgave som naturlig skal tilfalle mor, og dermed frarøve menn den farsrollen som de ønsker, og bør kunne forvente, å ha for sine barn.

Det er vanskelig nok i dagens samfunn å finne en partner man er tiltrukket av, har kjemi med og deler verdigrunnlag med. Dersom dette «nye» husmorsidealet blir gjengs som en konsekvens av denne debatten, frykter vi for at det vil bli mer krevende å finne en passende partner å dele livet med når økonomi og forsørgerevne ovenfor både partner og barn blir en større faktor.

Om vi snur litt på det, og det var mennene som ville legge på oss kvinnene byrden av å være aleneforsørger, eller at mennene gikk til mediene med budskapet om at de vil ha en større andel av foreldrepermisjonen, hadde det blitt ramaskrik. Vi kvinner hadde aldri godtatt dette, og vi hadde kastet oss inn i debatten både med eller uten invitasjon. Nå er det på tide at menn kjenner sin besøkelsestid. Dette er like mye deres kamp som det er vår. At denne debatten nå tilsynelatende foregår i et kvinnevakuum er regelrett mannsdiskriminerende. Det finnes sterke krefter der ute som prøver å ta fra oss rettigheter som har blitt kjempet igjennom etter flere tiår med likestillingskamp. Det er feilaktig å fremstille det som en kamp som ene og alene har fremmet kvinners likestilling. Det er like mye en kamp som har kommet mennene til gode.