Møte med Nasjonalforeningen for folkehelse

Bakgrunn

I Norge har vi ingen offentlig skolematordning, og stort sett alle skoler praktiserer at elevene selv tar med matpakke hjemmefra. Statistikken viser at de yngre elevene har med seg matpakke, men så blir det færre og færre som har med matpakke jo eldre elevene blir. Tall fra 2018 viser at i barneskolen er det 94 % av barna som har med matpakke, mens på videregående skole er tallet 64 %[1]. Kvaliteten på matpakkene vet vi ikke så mye om, og Kirkens bymisjons fattigdomsrapport fra 2019[2] viser til tilfeller der barn fra familier med vedvarende lavinntekt har med seg «falske matpakker» for å gi inntrykk av at de har med seg matpakke på skolen, mens de i realiteten ikke har fått med seg mat hjemmefra. Det finnes ingen totaloversikt som sier hvor mange skoler i Norge som har en skolematordning, men tall fra FHI viser at i 2020 hadde hver 6. ungdomsskole en form for skolematordning, men at bare 6 % av skolene hadde gratis skolemat[3]. 

Nasjonalforeningen for folkehelsen mener

Alle barn i grunnskole- og videregående skole bør få tilgang til et sunt og næringsrikt måltid i løpet av skolehverdagen. Det har betydning for helse, innlæring av gode matvaner og det gir energi til læring og lek. Innført på rett måte vil en ordning med skolemåltid bidra til å utjevne sosiale helseforskjeller fordi det sikrer at alle barn får minst ett sunt måltid om dagen. I dag er det stor variasjon mellom kommuner og mellom skoler når det gjelder om elevene tilbys mat på skolen eller ikke. Når en ordning skal fases inn må tre hovedhensyn ivaretas:

1) Ordningen må være basert på nasjonale normer med rom for lokale tilpasninger til hvordan ordningen med gratis skolemat skal gjennomføres

2) Tilbudet må innrettes slik at det treffer likeverdig og dermed utjevner sosial ulikhet

3) Innfasingen av skolemat må følgeevalueres slik at vi vet at tiltaket blir treffsikkert

1) Nasjonale normer og lokale tilpasninger

For at ordningen med skolemat skal treffe alle trengs det nasjonale normer som alle må følge. De nasjonale normene bør si noe om at skolematen bør serveres på et tidspunkt på dagen der alle elever er tilstede på skolen og kan seg benytte tilbudet. De nasjonale normene må også sikre at skolematordningen er gratis for alle uavhengig av bakgrunn og betalingsevne. Skolematen må følge de nasjonale kostrådene, og det bør være et nasjonalt mål at maten som serveres skolebarna gjennom ordningen er kortreist, bærekraftig og har et minst mulig klimaavtrykk. Innenfor de nasjonale normene må det være stort rom for lokal tilpasning. Skolene er forskjellige, og det som vil fungere godt på en skole vil nødvendigvis ikke fungere på en annen skole. Noen har muligheter til å samarbeide med lokalt næringsliv, Nav-bedrifter eller frivillige organisasjoner om matservering, andre skoler vil gjerne organisere måltidet selv. Noen skoler har velutstyrte kantiner og fasiliteter som gjør varm mat mulig, andre skoler vil heller satse på enkle brødmåltider. For noen skoler vil det å servere frokost være det som funker best, for andre skoler er det mer naturlig å satse på lunsj. Muligheten til å utforme skolematordningen lokalt vil gi bedre eierskap, og sørge for de optimale løsningene for elever og den enkelte skole.

2) Tilbudet må innrettes slik at det treffer likeverdig og dermed utjevner sosial ulikhet

Det er vesentlig at den nasjonale normen er at skolematordningen skal være universell og treffe alle barn og unge i skolen. Det at skolematen skal være gratis er et veldig viktig utgangspunkt. Like fullt er en slik nasjonal norm og gratis tilbud ingen garanti for at tiltaket treffer universelt, og særskilt de som trenger det mest, i praksis. Den enkelte skole må tilrettelegge praktisk slik at alle barna får skolematen. Trolig vil det ligge behov for mest innsats i å sikre at de som trenger det mest får glede av gratis skolemat. Det kan kreve miljø- og tillitsskapende arbeid overfor barn og foreldre, fysisk tilrettelegging m.m.  Det kan være nødvendig med oppsøkende virksomhet og ekstra trykk på god informasjon til familier med språklige og kulturelle barrierer. I dette arbeidet er det viktig å ikke stigmatisere barn eller grupper som oppfattes å være sårbare.  Når skolematordningen rulles ut nasjonalt må det derfor ligge noen føringer som gjør at skolen måles på hvorvidt de treffer alle barna med tilbudet. 

3) Følgeevaluering og flere studier er nødvendig

Parallelt med innfasingen av en universell skolematordning er det viktig med kontinuerlig evaluering. For å sikre at innfasingen treffer slik at alle barn og unge får glede av skolemat, må det foregå en systematisk følgeevaluering som gjør at det er lett å justere underveis. Det finnes foreløpig få studier på effekten av skolemat her til lands, og det er behov for flere studier som sier noe om virkning på kosthold, trivsel, sosialt miljø og læring.

Veien framover

For å komme i gang med innfasingen av en universell skolematordning kan det være lurt å starte der det trengs mest og der forholdene ligger best til rette, nemlig på de videregående skolene. Mange av de videregående skolene har relativt store skolekantiner, og det er her man møter elever som kanskje er i en sårbar periode av livet, og som kanskje trenger litt ekstra matomsorg mest. For de yngre elevene i barne- og ungdomsskole er det også viktig med skolematordning, men her kan man jobbe mer langsiktig, og starte med gratis frukt og grønt for alle i første omgang. Prøveprosjektet i Viken med gratis skolemat på utvalgte videregående skoler er lovende og her er det mange erfaringer å hente når man skal rulle ut dette nasjonalt. I Oslo rulles ordningen med gratis skolemat i videregående skoler ut i løpet av 2022. Samtidig er det viktig å åpne for skolemat i hele grunnskolen allerede fra oppstarten i de kommunene der det ligger til rette for det og skolene er klare.