Spørsmålet som Bjørg Vasenden har stilt, er et spørsmål jeg tror vi stiller oss noen og hver. Enten vi er pårørende som er i ferd med å få gamle foreldre og slektninger, at vi blir eldre sjøl eller at vi jobber overfor en stadig voksende gruppe eldre. Vi ønsker alle å bo i vårt eget hjem lengst mulig, men den som ikke lenger føler seg trygg alene hjemme må få tilbud om et alternativ. Å ha trygghet er like viktig som å få dekket andre grunnleggende behov.

Oppland og Hedmark er i en særskilt situasjon. For vi er allerede nå den delen med flest eldre innbyggere i forhold til folketallet. 8,9 prosent av oss var ved nyttår 75 år eller eldre. Og den andelen øker. I følge Statistisk Sentralbyrå vil vi i Innlandet ha 14,2 prosent av våre innbyggere over 75 år i 2024. Våre innbyggere i Innlandet over 75 år er blant dem som i dag bruker våre fastleger aller mest.

Jeg er optimistisk med tanke på at de aller fleste av disse over 75 årene skal ha det bra, være aktive og leve et godt liv. Samtidig vet vi at det trolig vil bli strengere prioriteringer framover, og det er nødvendig å tenke nytt. Det er spesielt tre temaer som er viktig framover for å sikre en god og verdig eldreomsorg;

 

1) Ledelse

En tydelig medisinskfaglig ledelse i kommunene er viktig for å skape en best mulig tjeneste med utgangspunkt i pasientens behov. Fastlegenes rolle i utarbeidelsen av individuelle planer i samarbeid med pasient og fagfolk må tydeliggjøres. Det er helt nødvendig at kommunene tar et større ansvar for å involvere fastlegene sterkere og mer helhetlig, både med tanke på å styrke det forebyggende arbeidet og for å gi likeverdige helsetilbud til hele befolkningen. I Gjøvik kommune har vi fått mange gode innspill fra legene i vårt arbeid med den nye helse- og omsorgsplanen, men ble de hørt på?

 

2) Kompetanse

Kommunene må sørge for at vi har nok helsefaglig kompetanse. Det betyr å rekruttere (og ta vare på) ansatte som møter et mangfold av brukere med ulike behov, i den enkelte kommune. Det er behov for styrke basiskompetansen innen pleie, omsorg og rehabilitering i kommunene våre. Det betyr, i tillegg til å utdanne og rekruttere helse- og sosialpersonell og helsefagarbeidere, også å kvalifisere voksne og ufaglærte til helsefagarbeidere. Derfor må vi satse på flere desentraliserte utdanningstilbud. Vi som kommunepolitikere må sørge for å ta et større arbeidsgiveransvar for at flere helsefagarbeidere får økt kompetansen sin innen fagskolesystemet, ved å legge til rette for en kombinasjon av jobb og utdanning. Det haster med å stimulere kommunene for at dette skal skje i større grad enn nå.

 

3) Mer forebygging

Skal vi ha en sjanse til å sørge for en verdig omsorgstjeneste i framtida, må vi satse enda mer på forebyggende arbeid i den kommunale helse- og omsorgstjenesten. I dag belønnes ikke forebyggende tiltak, men det blir brukt enorme summer på reparasjoner.

Det er et politisk mål å redusere de store folkesykdommene som diabetes, kreft, hjerte- kar og lungesykdommer med en fjerdedel innen 2025. Men vi får ingen belønning for å lykkes med slikt arbeid i kommunene. Det tar tid før forebygging får synlig virkning, derfor må det belønnes sterkere i noen år.

 

Til slutt vil jeg sitere fra Stortingsvalgprogrammet: «Senterpartiet vil ha en reform for mer aktivitet og innhold i eldreomsorgen og sikre eldre et omsorgstilbud som innebærer meningsfulle dager og tilbud om daglig aktivitet. Det kan være fysisk aktivitet, men også kulturell – og sosial aktivitet. Som en del av et løft for mer aktivitet og innhold i eldreomsorgen, vil vi også ha mye større satsing på hverdagsrehabilitering. (Her i Gjøvik er dette innført, men kan utvides for å få enda bedre forebyggingseffekt.)  Eldre som blir tilbudt hjemme-rehabilitering får et skreddersydd rehabiliteringsopplegg istedenfor passiviserende tiltak.  Senterpartiet mener at hverdagsrehabilitering på sikt må innføres som tilbud i alle kommuner.» 

 

 

Lise Hammerud

Sentralstyret i Senterkvinnene