Meny
Bli medlem

De beste blant dem

Sist endret: 16.03.2017 #Oslo
Aisha Naz Bhatti kritiserer Sylvi Listhaugs såkalte integreringsmottak i et innlegg i Klassekampen 10. oktober.

Dersom regjeringens budsjettforslag går gjennom, skal 20 millioner kroner brukes på såkalte integreringsmottak i Bodø, Steinkjer, Kristiansand, Larvik og Oslo.

Mottakene, omtalt i pressen som «elitemottak» og «supermottak», skal legge til rette for at de med ettertraktet kompetanse skal komme raskere i jobb.

Det er utvilsomt gode nyheter for de 500 som får plass. Jeg er nok mest opptatt av dem som forblir henvist til det langsomme sporet i «ordinære» mottak – rundt 15.500 mennesker om man tar utgangspunkt i dagens tall. Av dem har nesten 4900 fått innvilget opphold, men venter på bosetting, ifølge UDIs statistikker. For dem blir den hverdagen de kjenner, selve definisjonen på å mislykkes. Hvilke planer har regjeringen for B-laget? (Og nei, jeg ser ingen grunn til å betvile at ordningen vil føre til økte forskjeller.)

De som har fått innvilget oppholdstillatelse har etter introduksjonsloven rett og plikt til opplæring i norsk og samfunnskunnskap. Sylvi Listhaug foreslår et opplegg på 50 timer med undervisning i norsk kultur og samfunn. Opplæringen skal blant annet gi kunnskap om «sentrale verdier» som likestilling og barns rettigheter. På litt over en arbeidsuke, altså. Vi får håpe B-laget i de ordinære mottakene er mer lærenemme enn medlemmene av Mannegruppa Ottar, som har brukt et helt skoleløp på å ikke lære seg dette.

I integreringsmottakene skal beboerne få tilbud om skreddersydde opplegg, fulltidsprogramog en strukturert hverdag. Her skal man samarbeide med frivillige «for å bygge broer og skape nettverk med ulike miljøer i lokalsamfunnet.» De som ikke følger opp, må tilbake til et ordinært mottak.

Det er et velkjent problem at mange får satt livet sitt på hold i mottak. Når man derimot sier at «for mange har sittet passive på mottak altfor lenge» i samme åndedrett som man snakker om motivasjon og egeninnsats, plasseres ansvaret helt feil sted.

Tilværelsen på et ordinært mottak er nettopp preget av fravær av enavklart status, av struktur og av de insentivene som det legges opp til i integreringsmottakene. Med andre ord, tiltak som i seg selv er motiverende, skal gis til de som allerede er motiverte, mens de som strever med de utfordringene livet i et ordinært mottak byr på, får mindre.

I det perspektivet virker det også underlig å finansiere 500nye plasser, samtidig som man legger ned 7000 plasser i kommuner som har tapt store penger på investere i mottaksplasser – på regjeringens oppfordring?

Sett fra det langsomme sporet vil det være fristende å oppsummere planene omtrent som følger: Hvis jeg tross usikkerhet, krigstraumer, depresjon og sorg over tapte familiemedlemmer klarer å framstå som skikkelig dyktig og motivert, kan jeg konkurrere om én av 500 plasser på et supermottak. Hvis jeg ikke kommer inn, er det nok fordi det er en overveiende fare for at jeg banker kona, omskjærer dattera eller er en passiv dass. Det er jo som kjent veldig motiverende å bli møtt med fordommer satt i system.

Tror Listhaug at når man bare har lite nok, vil frykten for å få enda mindre fungere som en motivasjon? Frykt er ikke er en god motivasjon – den er bare lammende.

Det som burde vært grunnsteinen i en god integreringspolitikk blir nå forbeholdt et lite mindretall. Dette er en fallitterklæring spunnet som et framskritt. Meningsfylt og relevant opplæring må bli regelen, ikke unntaket. Listhaug legger lista lavt.

Hvordan motiverer man? Det gjør man med å gi en fair sjanse til «folk flest» -–ikke ved å etablere egne mottak for de 500 «beste».