De norske vannkraftressursene har gitt verdiskaping, lys og varme i over 100 år. Denne ressursen må også komme fremtidige generasjoner til gode. Stortinget sørget tidlig for at vannkraftressursene skulle forbli på norske hender, gjennom konsesjonslovene og den såkalte hjemfallsretten som ble innført i 1909, skriver Bengt Fasteraune.
- av Bengt Fasteraune, stortingsrepresentant Senterpartiet fra Oppland
Å selge norsk vannkraft har alltid vært og vil alltid være uklokt. Derfor står selvfølgelig kjøperne i kø ved grensen. Det er partiene Høyre og Fremskrittspartiet som historisk har hatt hovedansvaret for at slike betraktninger med jevne mellomrom kommer til overflaten. De vil ha et marked også for eierskapet. Nå er de i gang igjen, kanskje ikke direkte, men indirekte gjennom finurlige måter å svekke det lokale og nasjonale eierskapet. En pill råtten bit for bit politikk som kamuflerer den egentlige politiske målsettingen om å demontere den norske kraftbransjen ved å fjerne nasjonal og lokal råderett og la markedet og EU overta fullstendig.
Senterpartiet vil bruke vannkrafta vår til å sikre lave strømpriser både for familier og industrien i Norge. Derfor sier vi et klart nei til eksportkabelen North Connect. NVE slår fast at selskapene bak North Connect-kabelen i hovedsak ikke vil tjene penger på den strømmen de selger gjennom kabelen, men på at strømprisen øker i Norge. Dette endrer rammene for norsk kraftkrevende industri. I dag har vi et nordisk strømmarked med overskudd av kraft som gir lave priser. Med flere overføringskabler får vi et europeisk strømmarked med høye priser. Da vil EUs konkurranseregler forby å skjerme norsk industri. I tillegg er vi en del av ACER som vil overvåke og vedta regler som sikrer at strømmen flyter etter markedshensyn, ikke nasjonale hensyn.
Regjeringen bruker råd og utvalg for å legge grunnlaget for egen politikk. Dette gjaldt også når de satte ned Kraftskatt utvalget. Utvalget har bommet på alle punkter. De foreslår tiltak som fører til en radering av Distrikts Norge. De har hoppet bukk over hovedproblemet og gått løs på de kommunale skatteordningene. Dette er historieløst og virkelighetsfjernt. Gjennom dette forslaget vil Staten kanalisere inntektene til seg selv, og de fjerner en 100 år lang tradisjon med konsesjonsordninger med et pennestrøk. De bryter samfunnskontrakten og viderefører og øker grunnrente beskatningen fra 37 til 39%.
De nuller ut de lovfestede ordninger for inntekter til kommunene, konsesjonskraft, konsesjonsavgift og eiendomsskatt og ønsker å erstatte dette med vilkårlige kompensasjoner.
En annen pågående sak er hvem som blir rammet av det såkalte «funksjonelle skillet» mellom nett og kraftselskap. Loven sier 0 nettkunder, Senterpartiet foreslår 30.000 nettkunder, og Granavollen erklæringen sier 10.000 nettkunder. Det funksjonelle skillet skaper organisatoriske utfordringer, byråkrati og ekstrakostnader for små kraftselskap i form av eget styre og daglig ledelse på Nett.
Regjeringen ønsker færre nettselskap i Norge. Det kan de oppnå ved å innføre så vanskelige rammevilkår for små og mellomstore selskaper, at de må slå seg sammen med andre og kraft bransjen vil være på full fart inn i "tvangs-sentraliseringen". Ingen sier at de ønsker det, men lover, forskrifter og praktisk politikk fører til det. Deltagelse i Acer, bygging av North Connect-kabelen, bortfall av lovfestede rettigheter og funksjonelt skille av små kraftselskap viser at denne regjeringen er opptatt av sentralisering, rasering av lokal verdiskaping og avgivelse av suverenitet til EU.