- av Anne Beathe Tvinnereim

Suksesshistorien Norge bygger på et sterkt fellesskap. Vi har vært en nasjon av likemenn. På tvers av geografi og sosial bakgrunn har vi stolt på at vi stiller opp for hverandre. Om du er fisker i Hasvik eller industriarbeider i Oslo, er du del av den samme samfunnskontrakten. Alle har hatt tillit til at kontrakten holdes i hevd.

Protestene vi nå ser bølge over landet skyldes irritasjon over at samfunnskontrakten blir misligholdt.

Sentralisering er ikke noe nytt i distrikts-Norge. Men tempoet og omfanget det skjer på i dag, er nytt. For å si det enkelt: Der det tidligere var bygdefolket som klaget over sentraliseringen, er det i dag folka med rekkehus utenfor bykjernen som merker at tilbudet blir dårligere og at arbeidsplasser forsvinner.

Det at Norge har hatt en svært balansert regional utvikling, er unikt i europeisk sammenheng, og det har ikke kommet av seg selv. Det er resultatet av bevisste politiske valg for å bygge hele landet, og av modige valg av politikere før oss. Det tok generasjoner å bygge det opp, men det tar kanskje bare en generasjon å bygge det ned.

Staten trekker seg stadig lenger bort fra folk. På mange steder i Norge er det knapt noen representanter for det offentlige Norge igjen. Statens menn har historisk stort sett funnets overalt, i bygd og by. Representanter for den verdslige øvrigheta har ikke alltid vært populære. Historiene om lensmann, fut og prest er en gjenganger i folkloren. Veslefrikk med fela fikk både «prost og prest, skriver og fut, og lensmann og bøddel og bikkjer og svin» til å danse slik at han slapp unna. Og verst gikk det med lensmannen, for «han sto bundet til bjørka og danset og skurte store stykker av ryggen sin på den».

Hellbillies frekventerer fortsatt radioen med teksten «e har’kje bukka og skrapa for lensmann, fut eller prest». Øvrigheta var kanskje upopulære, men de var der. De offentlige funksjonene som folk fra tid til annen trengte, var tilgjengelige.

I etterkrigstiden skulle landet bygges. Med oppbyggingen av velstand og velferdsstat var det en selvfølge at alle innbyggere skulle få ta del av utviklingen. Det skjedde kanskje ikke like raskt overalt, og det kom med politiske sverdslag og knallharde prioriteringer. Men samfunnskontrakten strakte seg til alle innbyggere, også «dit ingen kunne tru at nokon kunne bu». Selvsagt gjorde den det.

Alle hadde bidratt med hardt arbeid for å bygge landet. I distriktene fantes mye av råstoffet som skulle sikre økonomisk framgang. I retur var de som bodde der lovet del av fellesgodene som nasjonalstaten kunne tilby. Da Bergensbanen sto driftsklar i 1909, hadde den kostet et helt års statsbudsjett for nasjonen Norge. Da Nordlandsbanen til Bodø åpnet i 1962, var det et uttalt politisk mål å videreføre banen i retning Tromsø.

Strekking av strømlinjer og telefonlinjer var en selvfølge uansett hvor man bodde. De statlige selskapene var pålagt leveringsplikt overfor husstandene, uansett hvor de befant seg. I dag er det markedskreftene som bestemmer hvem som får mobildekning og bredbånd. (Det måtte en presset valgkampinnspurt til før digitaliseringsministeren sendte på høring et forslag om leveringsplikt på bredbånd. Det er uhyre viktig at det faktisk gjennomføres).

La oss kalle det samfunnskontrakten. «Papiret» som den norske samfunnskontrakten er skrevet på, er et sterkt fellesskap og nasjonal solidaritet. De klassiske sosiologene, som Ferdinand Tönnies og Emile Durkheim, skiller mellom Gemeinschaft og Gesellschaft – kontraktsamfunn og normfellesskap. I Norge har vi i stor grad bekjent oss til et normfellesskap.

Helga Hernes skriver blant annet at «disse mellommenneskelige båndene er et resultat av en historisk homogenitet basert på sosial likhet – som har utviklet seg over tid. Det svenske og norske samfunnet scorer høyt på støtte til likhetstankegangen og på tiltro til statsinstitusjoner». Vi utgjør et fellesskap basert på standarder for rettferdig fordeling; små forskjeller og sosial tillit. Vi kjenner igjen det samme tankegodset fra det svenske begrepet «folkhemmet».
Skandinaviske ord som folkelighet, folkhem og folkedanning er nesten umulig å oversette til andre språk.

Gunnar Skirbekk har pekt på hvordan moderniseringsprosessene i de skandinaviske landene fant sted i relativt egalitære og lovstyrte demokratiske samfunn med allmenne velferdsordninger, og at dette skilte seg fra de samme moderniseringsprosessene i land som USA, Frankrike, England og Tyskland. Det gjorde oss i stand til å kombinere et allment velferdssystem og økonomisk omfordeling med en betydelig grad av politisk inkludering.

Det som imidlertid skiller moderniseringsprosessen i Norge fra de andre skandinaviske landene, var mangelen på adel og at mange i embetsstanden hadde en «fremmed kulturbakgrunn». Gunnar Skirbekk omtaler det som «ein demokratisk nasjonalisme nedanifrå – truleg ein unik konstellasjon. Medan Noreg utvikla ein homogen politisk kultur, om korleis ting skal gjerast og vedtak fattast, vart landet i nokon grad heterogent med tanke på kulturelle koder og identitetsdanning».

Erling Kristvik var en vestlandsk lærer og intellektuell som blant annet utga «Vestlandslærerens ideologiske inkarnasjon». For ham var ikke samfunnet «eit meir eller mindre tilfelleg hopehav millom menneske». Han beskrev samfunnet som «eit varande samliv» der normdannende institusjoner skapte tilhørighet og forpliktelser.

Han skrev at «Sjølvet er ikkje eit atomistisk sjølv men et moralsk sjølv, vevd inn i sosiale fellesskap.» Samfunnet tok etter Kristviks syn utgangspunkt i tillitsskapende relasjoner som ikke var forankra i markedets kontrakter eller i statens lover, men i sosiale fellesskap. Herfra ble samfunnets normative infrastruktur utbygd til de større fellesskap, via det lokale til det nasjonale og det globale fellesskap.

På sett og vis var dette også bakteppet for valget Arbeiderpartiet tok da Halvdan Koht gikk seirende ut av den ideologisk-politiske striden på landsmøtet i 1930. Deler av partiet ledet an av Edvard Bull og Einar Gerhardsen ville tilbake til revolusjonær linje mens Koht argumenterte for en nasjonal samling basert på felles normer, og samarbeid på tvers av klassene.

Gerhardsen argumenterte med at Ap skulle være et «klassekampparti» og ikke et «bredt folkelig parti» som ville «slå dørene op på vid vegg». Koht var opprinnelig Venstremann før han gikk til Ap i 1911, og spente på en måte en ideologisk bro fra det bygderadikale Venstre til det avrevolusjonerte Ap (Rune Slagstad: Nasjonale strateger). Derfra gikk veien videre til kriseforliket mellom Arbeiderpartiet og Bondepartiet i 1935. By og land skulle gå hand i hand, og politiske motsetninger skulle utspille seg på et grunnlag av sosial tillit og felles politisk kultur.

Siden 70-tallet har norsk nasjonal politikk styrt etter målsettingen om å «opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret». Det har altså hele tiden vært Stortingets vilje at sentraliseringen skulle bekjempes. Det viktigste virkemiddelet var «den store distriktspolitikken», det vil si at man hadde en helhetlig tilnærming til hvordan distriktene skulle utvikles. Man kunne ikke se helsepolitikken, næringspolitikken og utdanningspolitikken isolert hver for seg. Bosettingen avhenger av helheten.

Det store skiftet med dagens regjering er at «den store distriktspolitikken» er erstattet med en smal distriktspolitikk der hver sektor får tutle i vei på egenhånd, uten en konsekvensanalyse for samfunnet som helhet. Det er derfor Høyres statsråder kan få seg til å si at alt går så bra i distriktene nå for tiden, fordi de økonomiske pilene og sysselsettingen peker oppover.

Det er flott, men det gode liv i distriktene handler om mer enn et lønnsomt næringsliv. Det handler om å føle seg trygg, å ha tilgang til helsetjenester, utdanning og infrastruktur som er en selvfølge ellers i landet.

Distriktspolitikkens oppsving på 70-tallet brakte oss institusjoner som f.eks. regionale høyskoler og Distriktenes Utviklingsfond (senere Innovasjon Norge). De ble etablert for å sikre kompetent arbeidskraft og næringsutvikling i distriktene. Det er derfor symptomatisk at den nåværende regjeringen er ansvarlig for nedlegging av høgskolecampuser og sammenslåinger av læresteder.
Det er også påfallende at regjeringen foreslår å endre målsettingen til Innovasjon Norge fra å «utløse ulike distrikters og regioners næringsmessige muligheter…» til «Eierne er enige om å utvikle selskapet som den sentrale virkemiddelaktøren i næringspolitikken». Samtidig er sentraliseringen av IN-systemet, som er deleid av fylkeskommunene, igang for fullt.

Trafikkstasjoner. Lensmannskontorer og politipatruljer. Ambulanseberedskap. Sykehus. Forsvarsavdelinger. Posten. NAV-kontorer. Høgskolene. Klassekampen har gått gjennom listen, og finner omlag 25.000 arbeidsplasser som er i spill rundt omkring i landet. Det hadde vært lettere å forstå utviklingen dersom den var ledd i en planlagt reduksjon av statlige arbeidsplasser. Men det er den ikke.

De siste 15 årene har antallet statsansatte økt. Kommunal- og moderniseringsminster Monica Mæland hevder at det har blitt 5477 færre ansatte i statsforvaltningen i 2017 enn i 2016. Faktisk.no har påpekt at statsråden ikke har dekning for påstanden. 70 prosent av dem som ble «fjernet» fra statsforvaltningen, havnet nemlig i foretak heleid av staten. Ytterligere 25 prosent havnet i Den norske kirke, som fullfinansieres av staten og kommunene.
Det er altså ikke mulig å si at tidenes blåeste og mest rasjonaliseringsvillige regjering klarer å krympe statsforvaltningen. Men Solberg-regjeringen klarer fint å sentralisere den.

Resultatet av Solbergregjeringens sentralisering er at kostnadene ved offentlige tjenester privatiseres. Når eleven må ta fri en hel dag og reise langt for å få førerkort, når man må vente ukevis på nytt pass eller når arbeidsgiveren må reise mangfoldige mil for å få nødvendige papirer fra skattekontoret til sine sesongarbeidere, da er det innbyggerne som betaler kostnaden som staten har spart inn.

Når en fødende kvinne må legge seg inn på hotell lang tid i forveien fordi hun ikke våger å risikere en fødsel i veikanten, da er det den enkelte som betaler for at det offentlige ikke leverer.
Men det alvorligste er at befolkningen begynner å føle utrygghet og mistillit. Norges utviklede velferdsstat, som etter sigende bruker mer penger over statsbudsjettet enn noen gang i historien, har ikke råd til å opprettholde tilgjengelige politifolk eller ambulanser der folk bor. Folk begynner å føle på en forskjellsbehandling, en urettferdighet; en utvikling av A- og B-lag i befolkningen ettersom hvor man bor.

En sentral elite forsvarer nedbyggingen av de tilbudene som skulle være tilgjengelige for alle. Avtalen var jo at vi skulle bygge landet sammen.

Et tilleggsmoment er at vi begynner å se at de geografiske ulikhetene følges av økende økonomisk ulikhet. Nationen har for eksempel satt søkelyset på den store forskjellen i verdistigning på boliger mellom by og land. En enebolig på 150 kvadratmeter har økt med nesten fem millioner kroner mer i Oslo enn i Hedmark i løpet av 20 år. Er man født i storbyen har man skutt gullfuglen, mens arver man et hus på Senja, er det økonomisk risikosport.

Utviklingen i boligmarkedet er en av hovedårsakene til at ulikhetene i formue har økt kraftig mellom by og land. En vanlig innbygger i landets rikeste kommune, Bærum, nå har mer enn fem ganger så høy formue som i den fattigste, i Hasvik.

Helga Hernes har påpekt at nordmenn har høy støtte til likhetstankegangen og at vi har høy tiltro til statsinstitusjoner. Vi utgjør et fellesskap basert på små forskjeller og sosial tillit. Når forskjellene øker, sosialt eller geografisk, utfordrer det tilliten i samfunnet. Dette påvirker i sin tur det sosiale limet og den politiske kulturen som har vært en forutsetning for den norske samfunnskontrakten.
Det var i kommunevalget i 1955 at Einar Gerhardsen holdt talen som het «Vi bygger landet».
Kanskje vil historien vise at kommunevalget i 2019 representerte kampen mot at Norge bygges ned, bit for bit.