Meny
Bli medlem
Høyre-regjeringen har sentralisert i sju år

Høyre-regjeringen har sentralisert i sju år

- Gjennom sju år har den Høyre-ledede regjeringen nå sentralisert, lagt ned tjenester og ført en politikk som har gitt både distriktsopprør, kystopprør og dårligere lokale offentlige tjenester. Trontalen var imidlertid fri for all omtale av noe som kunne ligne distriktspolitikk, sa Marit Arnstad i Stortingets trontaledebatt.

Sist endret: 08.10.2020 #Trøndelag
Marit Arnstad Stortinget 051020.PNG
Marit Arnstad, parlamentarisk leder i Sp i Stortingets trontaledebatt mandag 5. oktober: 2020

Her kan du se opptak av innlegget til Marit Arnstad:

Med den forrige taleren fikk en et øyeblikk en følelse av at vi var langt inne i en budsjettdebatt om et budsjett ingen ennå kjenner. Dette er jo en trontaledebatt, som handler om den parlamentariske situasjonen, ikke minst mellom regjeringen og dens støtteparti, Fremskrittspartiet. Men som representant for et opposisjonsparti må jeg si at det sikkert blir ganske interessante budsjettdrøftinger, basert på det innlegget som ble holdt nettopp, for dette er den siste trontaledebatten før valget neste år, den siste trontaledebatten før et stortingsvalg.

Gjennom sju år har den Høyre-ledede regjeringen nå sentralisert, lagt ned tjenester og ført en politikk som har gitt både distriktsopprør, kystopprør og dårligere lokale offentlige tjenester. Trontalen var imidlertid fri for all omtale av noe som kunne ligne distriktspolitikk. Jeg tror nok at statsminister Erna Solberg og regjeringen nå satser alt på at velgerne skal ha glemt spørsmål om sentralisering og distriktsopprør fram mot valgdagen i 2021. Den ekstraordinære situasjonen det siste halve året har jo på mange måter flyttet fokuset bort fra regjeringens egentlige prosjekt, nemlig det politiske innholdet i den sju år gamle avtalen mellom Høyre og Fremskrittspartiet. Nå prøver nok regjeringen å styre skuta inn i smulere farvann. Nå reiser Høyre-folk rundt omkring og sier at det ikke har vært noe distriktsopprør. Og de prøver å redusere betydningen av dette og egentlig av alle diskusjoner om distrikter, til å handle om diskusjoner om fortida.

Valget i 2021 handler om politisk kurs og politisk retning. Det denne regjeringen kaller reformer, har i mange sammenhenger vært en ren sentralisering og et ønske om store enheter, uten noen begrunnelse for hvordan dette skal gi bedre kvalitet og innhold. Høyre har fokusert på systemene, ikke på menneskene. Det skaper et samfunn med større forskjeller og avmakt. Regjeringen har brukt både press og tvang mot kommuner og fylker for å få sammenslåinger som verken henger på greip eller har oppslutning blant innbyggerne. To meningsløse gigantfylker står igjen som en påminnelse om det: Troms og Finnmark og Viken – Troms og Finnmark, som er større enn en rekke europeiske land, og Viken, som har et innbyggertall som er på 1,2 millioner og går fra Hallingskarvet til Halden. Begge fylkene er uten indre sammenheng. Høyre er blitt så opptatt av regioner at de har glemt folket som bor i dem.

Regjeringen har også presset fram en politireform som gjør at en rekke lokalsamfunn – både i by og bygd, egentlig – har mistet sitt nærpoliti. Det er som den nylig pensjonerte politimannen Geir Tveit fra Grønland politikammer sa det:

«Men vår kompetente politistyrke hindres hver dag i å utføre det arbeidet de er dedikert for, fordi etaten er mer sentralisert og toppstyrt.»

Gjennom sju år har den samme sentraliseringsfilosofien blitt anvendt både på akuttsykehus og fødetilbud, på universitets- og høyskolesektoren, og på de lokale domstolene, tingrettene. Noen steder er de lagt ned, andre steder tømmes tilbudet sakte, men sikkert for ledelse og innhold. De utarmes, og håpet til Høyre og Fremskrittspartiet er nok at de etter hvert skal «modnes» til nedleggelse.

Hele denne sjuårsperioden har regjeringen ført en politikk ved hjelp av både små og store grep som har gjort tilværelsen vanskelig for norske distrikter og vært til fordel for de store enhetene og de folketunge områdene. Distriktspolitiske virkemidler som bidro til aktivitet og investeringer i mange kommuner, er radert ut. Konsesjonsgrensene i landbruket er økt og bidrar til større bruk. Samtidig er importkvotene strukket til det ytterste. I fiskeriene har regjeringens politikk nå ført til en splittelse innad i fiskeriene som vi ikke har sett siden Trollfjordslaget i 1890. Statlige arbeidsplasser er trukket ut av distriktene gjennom nedlegging av en rekke kontor – skattekontor, Nav-kontor og andre funksjoner.

Regjeringen ser ut til å arbeide ut fra en slags hypotese som sier at de små enhetene og alle som bor «ytterst ute» et eller annet sted, er for dyre i drift. De burde helst flytte. Det koster for mye å opprettholde tjenestetilbud og arbeidsplasser. Det er for dyrt å opprettholde infrastruktur, å vedlikeholde strømkabler og å legge fiber til hus som ligger spredt og langt unna sentrum.

Slik vil ikke Senterpartiet tenke. Likeverdigheten og tilliten i dette samfunnet innebærer at vi må se og anerkjenne utfordringene i landet uansett hvilke deler av landet det handler om. Vi må i det hele tatt tro på hele Norge.

Tidligere Høyre-statsråd Victor Norman hadde en interessant innledning på en distriktspolitisk konferanse som jeg var på i forrige uke. Han mente at bosettingsmønsteret var et fellesgode vi ikke hadde råd til å miste, og at det var behov for en ny og kraftfull distriktspolitikk.

Senterpartiet mener det trengs helt nye verktøy i distriktspolitikken. Framfor alt trengs det en erkjennelse av at distriktspolitikk ikke kan løses ved hjelp av helt generelle og nøytrale virkemidler. Det må løses med målrettet satsing. Derfor foreslår Senterpartiet blant annet bygdevekstavtaler – en langsiktig satsing på de kommunene som har de største næringsmessige utfordringene. Derfor foreslår vi redusert selskapsskatt i distriktene. Derfor foreslår vi bredbånd, ikke til 92 pst. av befolkningen og ikke til 95 pst. av befolkningen, men til absolutt hele befolkningen.

Koronapandemien har preget oss det siste halvåret. I starten gjorde partiene på Stortinget en stor innsats for å komme fram til felles løsninger på mange av utfordringene. Det var et viktig arbeid – både når det gjaldt lovgivning, når det gjaldt helse, og når det gjaldt økonomi. I dag er den perioden imidlertid over. Nå velger regjeringen å snakke med sitt støtteparti, Fremskrittspartiet, framfor å snakke med alle de politiske partiene. Da er det desto viktigere at prosessene er preget av åpenhet. Senterpartiet er bekymret for om den kommisjonen som nå skal evaluere gjennomføringen av koronasituasjonen, vil gjennomføre sitt arbeid i tilstrekkelig åpenhet, altså i full åpenhet.

Da pandemien brøt ut, var regjeringen dårlig forberedt når det gjaldt helseutstyr, og kommunene ble de første månedene nedprioritert. Da er det litt sørgelig at den beskjeden som kom i forrige uke om at kommunene ikke lenger vil få hjelp fra det nasjonale beredskapslageret og må bygge egne lagre for utstyr, kommer på det tidspunktet den nå gjør. Regjeringen må ikke svikte eget beredskapsansvar midt under pandemien. De må ikke unnslå seg sin egen koordinerende rolle. Det er klart at å legge dette ansvaret over på kommunene kan bli en økonomisk byrde som går ut over andre tjenester, som oppvekst og eldre. Senterpartiet er bekymret over regjeringens holdning til Kommune-Norge, til kommunene som står på og gjør en stor jobb med å beskytte sine innbyggere, med testing, med smittesporing og med helsetjenester. Det gjør det heller ikke bedre når helseministeren kommer med utsagn om økonomistyring i kommunene som oppleves som en smule arrogant. Det vitner i alle fall om at regjeringen har en vei å gå når det gjelder å lytte til kommunesektoren, som har hatt store ekstrakostnader knyttet til hele koronasituasjonen.

Jeg har lyst til å nevne en liten ting til: Senterpartiet er bekymret for de strenge reglene eldre og funksjonshemmede har vært utsatt for det siste halve året – å holde tilbake besøk fra de nærmeste, å nekte pårørende å komme inn for å hjelpe sine nærmeste med helt grunnleggende ting. Det er mange eksempler på at dette har vært praktisert uklokt. Framover må vi bli bedre til å balansere målene om godt smittevern opp mot behovet for kontakt med venner og familie. Isolasjon og ensomhet er alvorlig. Derfor fremmer Senterpartiet i dag et forslag – fordi vi mener det er nødvendig – om en bedre kartlegging av myndighetenes håndtering av besøksrestriksjoner og besøksstans. Det er et felt der alle sider må fram, slik at vi kan lære av det for framtida.

Med det tar jeg opp Senterpartiets forslag.

Presidenten:

Representanten Marit Arnstad har tatt Senterpartiets forslag.

Det blir replikkordskifte.

Fredric Holen Bjørdal (A):

Det er alltid interessant å høyre Marit Arnstad sine analysar i slike debattar, og dei viser at Senterpartiet og Arbeidarpartiet står saman om behovet for ei ny regjering som ser og forstår heile Noreg og behovet for å snu den sentraliserande høgrepolitikken. Men for å få til ei meir rettferdig fordeling sosialt og geografisk må vi ta tak i dei aukande forskjellane mellom folk i Noreg, og det handlar om meir enn berre distriktspolitikk. Vi må hindre at dei som har mest frå før, får stadig meir når det er slik at dei med minst får mindre. Og for ofte synest eg det er stille frå Senterpartiet i slike spørsmål. Inntrykket er at det ikkje er prioritert. Kanskje er det fordi forskjellane mellom folk aller mest kjem til syne i byane våre. Eg vil gje Marit Arnstad anledning til å rette på det inntrykket og spørje: Kva er eigentleg dei viktigaste fordelingsgrepa i politikken til Senterpartiet?

Marit Arnstad (Sp):

For det første er jeg enig i og tror at Senterpartiet og Arbeiderpartiet har mye å samarbeide om både når det gjelder spørsmålet om å redusere forskjeller, og når det gjelder distriktspolitikk og motstand mot sentralisering. Jeg synes også representanten Støres innlegg var et godt anslag for det.

Senterpartiet snakker kanskje i noen av sine innlegg mer om distriktspolitikk enn om forskjeller, men det er fordi det er så få andre som snakker om distriktspolitikk. Noen må faktisk stå opp og ta den kampen, da er det Senterpartiet som har gjort det, for det har vært trontaledebatter her i salen gjennom de siste sju årene der ingen parti har snakket om distriktspolitikk. Arbeiderpartiet gjorde det i dag, og det var bra, men det har også vært innlegg tidligere som har vært nesten kjemisk fri for distriktspolitikk fra Arbeiderpartiets side. Så du skjønner at noen må ta den fighten, og det må Senterpartiet gjøre. Når det er sagt, betyr ikke det at vi ikke er opptatt av forskjellene og det å få utjevnet forskjeller. Vi mener at vi skal ha et skattesystem som utjevner forskjeller. Vi mener at vi ikke skal øke avgiftene på en slik måte at det rammer dem som har de laveste inntektene og har minst fra før, slik vi har sett at Høyre og Fremskrittspartiet f.eks. har gjort.

Vetle Wang Soleim (H):

For det første: Det var mange tema som ikke ble berørt i årets trontale, det var fordi den var kortere, og det var den av grunner som jeg er helt sikker på at representanten Arnstad er i stand til å forstå, framfor å slå politisk mynt på det.

Alle partier i denne salen er i gang med partiprogramarbeidet, og da jeg leste Senterpartiets programutkast på deler av de punktene de jobbet med, var det et punkt jeg bet meg merke i. For etter å ha stått hardt på at Schengen-samarbeidet er noe Norge må melde seg ut av snarest mulig og innføre en nasjonal grense og passkontroll som erstatning, virker dette standpunktet nå mindre tydelig. De to alternativene som er sendt ut, er ikke bare enten å gå ut av Schengen eller å forbli, det er enten å melde seg ut og innføre grensekontroll eller å forsterke samarbeidet mellom Schengen-landene for å bekjempe kriminalitet. Hvilke nye refleksjoner er det nå Senterpartiet har gjort seg, nå som man åpenbart begynner å forstå at internasjonale utfordringer best løses gjennom internasjonalt samarbeid?

Marit Arnstad (Sp):

Jeg skjønner at en fra Høyres side leser våre programutkast godt det var jo ikke et fullt programutkast, det var det ikke, det var et tidlig utkast som ble sendt ut til en ekstra høring. Vi har ikke lagt fram programutkastet vårt enda, vi kommer til å gjøre det nå til uken. Da vil representanten Soleim se hva vi sier om Schengen, og det kan hende at det har kommet fram ting i løpet av høringen som gjør at vi også der har gjort endringer, for ethvert utkast til program må ta opp i seg det som kommer gjennom høringsrunden. Det vi har sagt, er at vi ikke ønsker norsk deltakelse i Schengen, men vi ser samtidig at det er en viss dialog mellom EU og Storbritannia om Storbritannias framtidige forhold til Schengen, og det er nok et arbeid som det kan være interessant for Norge i alle fall å se på og kanskje også ha en grundigere gjennomgang av.

Vetle Wang Soleim (H):

Det er interessant at man trenger en ekstra høring om Schengen-samarbeid. Det betyr jo, slik jeg kan se det, at den bastante holdningen om ensidig nasjonale løsninger nå er på vei til å bli forlatt.

Et annet punkt i Senterpartiets programutkast er hvorvidt man skal videreføre veiselskapet Nye Veier eller ikke. Det er altså en måte å bygge vei på som sparer staten for titalls milliarder kroner, og som i tillegg bygger veiprosjekter mer sammenhengende og på kortere tid. I sine alternativer til partiorganisasjonen oppgir komiteen enten å beholde Nye Veier eller å føre alle prosjekter tilbake til Statens vegvesen, altså etaten som prosjektene ble flyttet ut fra nettopp for å gi de nye verktøyene et utbyggingsselskap som Nye Veier kan ta i bruk og få ned både kostnadene og tidsbruken.

Er representanten Arnstad bekymret for konsekvensen for kostnader og tidsbruk på veibygging hvis partiet ikke ender ned på det de allerede her endt ned på før, nemlig å beholde Nye Veier?

Marit Arnstad (Sp):

Jeg vet ikke hvordan programprosessen er i Høyre, men programprosessen i Senterpartiet er en meget levende debatt. Det er et partidemokrati som ytrer seg bredt om mange saker i flere omganger. Det betyr at de ulike programutkastene sjølsagt kommer til å utvikle seg ut fra det som har vært opplevd av innspill fra partidemokratiet, og hva en på en måte får av høringsinnspill. Noe annet synes jeg ville vært respektløst overfor den store, viktige og levende debatten en skal ha. Også når det gjelder punktet om Nye Veier, tror jeg representanten skal avvente det endelige programutkastet fra Senterpartiet.

Sylvi Listhaug (FrP):

Senterpartiet liker dårlig å få spørsmål om hvorvidt man er beredt til å samarbeide med Sosialistisk Venstreparti, Miljøpartiet De Grønne og Rødt etter valget neste år. Men etter alle solemerker må man det.

SV skal øke skatte- og avgiftstrykket med over 20 mrd. kr. Miljøpartiet De Grønne, som er for rikfolk flest, vil øke skatter og avgifter med 39 mrd. kr, og bensin- og dieselavgiften skal opp med 5 kr, noe som vil svi knallhardt, spesielt i distriktene, der folk er avhengige av bilen. Å fly skal bli så dyrt at vanlige folk knapt har råd til å reise på tur, og kommunistpartiet Rødt vil ha en økning på 40 mrd. kr. I dette selskapet er selv Arbeiderpartiet moderat. Oljenæringen, som bringer enorme inntekter til landet, skal alle disse legge ned. Nå har Senterpartiet vinglet seg nok unna. Vil Senterpartiet garantere at de etter valget ikke vil samarbeide med SV, Miljøpartiet De Grønne eller Rødt?

Marit Arnstad (Sp):

Jeg blir så overrasket over at Fremskrittspartiet er så opptatt av spill og taktikkeri at de her og nå, basert på hypoteser et år før valget, liksom skal ha bestemt seg for hva valgresultatet skal bli, og så på en måte ha en spilldebatt og en taktikkdebatt ut fra det. Det synes jeg er så rart.

Trontaledebatten er jo et utmerket sted for å diskutere politiske saker, mer enn å diskutere det politiske spillet. Jeg kunne ha nevnt at vi i løpet av fire år har hatt fire forskjellige utgaver av borgerlig regjering, tre med Fremskrittspartiet og én uten. Jeg kunne nevnt at Venstres leder nå har invitert Miljøpartiet De Grønne inn i et mulig framtidig borgerlig samarbeid. Men det er så formålsløst, for jeg synes vi bør diskutere sakene og det politiske grunnlaget – jeg tror det er det folk forventer av oss – mer enn å diskutere spill og taktikk.

Petter Eide (SV):

En av de mest spektakulære tingene som har skjedd i norsk politikk de siste dagene, er jo Jan Bøhlers overgang fra Arbeiderpartiet til Senterpartiet. Spesielt vi som er politikere i Oslo, er nysgjerrige på hva dette innebærer, og hvilken politikk Senterpartiet nå vil føre i Oslo. Betyr det kanskje at Senterpartiet vil satse mer på bypolitikk og mindre på distriktssaker? Det er jo viktig for oss å vite hva som kommer fram der også under valgkampen. Når det gjelder Oslo, står det i Senterpartiets program punkter om sykehus, veier, transport og kirker. Det åpnes også for at bydelene kan gjøres om til kommuner, og det er sågar en idé om at man skal slå sammen Oslo og Akershus. Det står ingenting om det Jan Bøhler er opptatt av, som levekårsutfordringer, fattigdom og kriminalitet. Det er uklart hva slags politikk Senterpartiet kommer til å gå til valg på i Oslo. Vil det være Senterpartiets politikk, Arbeiderpartiets politikk eller skal det være Jan Bøhlers politikk?

Marit Arnstad (Sp): Nei, det er ikke så uklart, dette. Ethvert partis kandidater går jo til valg på det programmet som et parti har vedtatt. Det gjelder i SV, og det gjelder i Senterpartiet. Sånn kommer det også til å være i Senterpartiet – at Senterpartiets representanter går til valg på Senterpartiets program, som vedtas på Senterpartiets landsmøte. Det er egentlig nokså enkelt, dette med partidemokrati.

Det Senterpartiet har sagt i den litt spesielle situasjonen vi er oppe i nå, er at Bøhler i dag er valgt inn på et annet partiprogram, og av respekt for de velgerne som har valgt ham inn der, bør han i løpet av disse åtte månedene som er igjen av denne perioden, få lov til å stå fritt, sånn at han kan oppfylle de løftene han har gitt sine velgere i det valgprogrammet. Det synes jeg er den eneste fornuftige måten å gjøre det på i de åtte månedene fram mot valget, for en kan på en måte ikke kreve at noen skal stemme imot det velgerne har valgt en inn på. Det går ikke an.

Jon Gunnes (V): Klimaendringene er det største problemet vi må løse i Norge og i resten av verden, ved siden av dagens pandemi. Et av tiltakene som virkelig virker, og som har høy prioritet av dagens regjering, er byvekstavtaler – ikke bare av regjeringspartiene, men også av de byene som har disse avtalene, og ikke minst de byene som ønsker det. De står i kø. Jeg nevner: Tromsø, Sarpsborg, Fredrikstad, Kristiansand, Drammen, grenlandsbyene, vestfoldbyene, Ålesund, Haugesund og Bodø. Entusiasmen er stor, og politikk skapes fra lokale initiativ.

Hvorfor har ikke Senterpartiet på Stortinget denne entusiasmen?

Marit Arnstad (Sp): Byvekstavtalene er et viktig moment i klimaarbeidet. Det er det ingen tvil om. Det å få redusert bl.a. trafikk og trafikkutfordringer i byene er viktig. Det å få gode kollektivtilbud i byene er viktig. Da bør en jo satse på elektrifisering inn mot Trondheim, og ikke hydrogentog, som kommer til å slippe ut mer CO2 enn dagens dieseltog, i det området som representanten Gunnes og jeg kommer fra.

Jeg tror samtidig at alle denne typen vekstavtaler, når de blir så omfattende som de har blitt nå, også er nødt til å underlegges en debatt: Hva er det som faktisk virker og ikke? Hva er det som faktisk har klimaeffekt og ikke? Den debatten blir nesten fraværende hos enkelte av partiene fordi en per definisjon er så for byvekstavtaler at en ikke er i stand til å problematisere eller diskutere ulike sider ved avtalene eller måten de utvikler seg på.

Jeg tror det er fornuftig, når det brukes så mye penger på byvekstavtaler som det gjøres i dag, at en også har en grunnleggende debatt om innholdet i noen av avtalene.

Presidenten: Replikkordskiftet er avslutta.

Relaterte personer

Marit Arnstad

Marit Arnstad

Parlamentarisk leder