Kanskje ikke så rart. Mange ønsker å bo nær naturen. På et sted med god plass, der avstanden mellom folk og tjenester er kort, og der ungene kan leke fritt. Noen realiserer det, men for mange blir det med drømmen. Mens andre har vokst opp og slått seg til ro på et mindre sted, men må krype til korset å flytte. Fordi arbeidsplassen blir borte, skolen er lagt ned eller offentlige tjenester vi alle trenger gjennom et langt liv, blir borte. «Fraflyttingstrend» sier enkelte, men er det en naturlov at det må være slik?
En skolepult står tom. Pauserommet i den gamle hjørnesteinsbedriften vitner om at siste kaffekopp er drukket. Ja, det er et faktum at mange slår seg ned i sentrale strøk. Samtidig er det en myte at alle flytter til Oslo. Ifølge SSB var Oslo tvert imot det fylket med størst utflytting i 2017. En undersøkelse fra Sentio i 2012 viste at hver tredje innbygger i Oslo ønsket seg et nytt liv på landet. Det er åpenbart mange som ønsker å bo i et lite og trygt lokalsamfunn, med nær tilgang til barnehage, skole og sykehjem. Men for hver dag som går, får bildet av det gode liv på bygda flere mørkeblå skyer over seg. For vi har en regjering som truer distriktene. Det er nemlig et politisk valg om det skal gå an å bosette seg i hele landet eller ei. Men i stedet for å legge til rette for levende lokalmiljøer har vi en regjering som tvinger kommuner og fylker til å slå seg sammen. Vi har en regjering som flytter tjenester vekk fra folk. Som har ansvaret for at luftambulansen står på bakken når det står om liv og død. Som har bestemt at lensmannskontorer skal legges ned. Som har lagt kontrollen over viktige deler av norsk vannkraft- og energipolitikk i EU sine hender. Og som har gitt oss tidenes høyeste drivstoffpriser, selv om de vet at t-bane er et like sannsynlig framkomstmiddel som romskip de fleste steder her i landet. Kort sagt: Vi har en regjering som først og fremst er opptatt av sentralisering.
Jeg er uenig i alle disse politiske valgene. Jeg sier nei til mer sentralisering. Hele landet taper når enda et lokalsykehus blir nedlagt. Og når enda en lokal arbeidsplass skal erstattes av billig og midlertidig innleid utenlandsk arbeidskraft. Det er nemlig slik at den største verdiskapningen skjer ikke på en kontorpult i Oslo. Derfor er jeg opptatt av å bygge samfunnet nedenfra. Jeg mener det er riktig å desentralisere makt, bosetting, arbeidsplasser, kapital og kompetanse. Reiser du til en gjennomsnittlig kommune i distriktet og spør folk hva de jobber med, er sjansen stor for at de svarer 1) ansatt i det offentlige, 2) driver med jordbruk eller fiskeri eller 3) jobber i eller er innehaver av en bedrift med færre enn 10 ansatte. Det alle disse har til felles, er at de på mange måter utgjør ryggraden i samfunnet vårt.
Det er førskolelæreren som sørger for en god start på livet for de minste, hjelpepleieren som tar vare på bestemor og elektrikeren som driver sitt eget lille firma, som holder hjulene i gang. Det er dere som er de hardtarbeidende hverdagsheltene. Vi trenger at dere bor og jobber i hele landet. Et virkemiddel for å gjøre det mulig er å ha offentlige arbeidsplasser i hele Norge. Det er ikke bare viktig i seg selv. Det genererer også ny aktivitet. Skal en drive næringsutvikling i distriktet, må det også være en jobb til partneren din. Næringslivet er også avhengig av de offentlige tjenestene. Ligger de nært, blir det mindre byråkratisk, som igjen kan bli et konkurransefortrinn. På mange måter er disse offentlige institusjonene en av grunnsteinene som må være på plass for å utvikle lokalsamfunnene i positiv retning. Men da trenger vi en politikk som gjør det mulig. Hele landet må ha en god infrastruktur og tjenester nært folk. Først da kan drømmen om et godt liv i hele landet gå i oppfyllelse for enda flere. Det er ikke en naturlov at folk skal flytte til byen. Det er noe som skjer på grunn av politikken, ofte mot folks egen vilje. Heldigvis er det ikke for sent å snu.