Når det grønne skiftet treffer urettferdig, er det selvsagt ikke uforståelig at det møter motstand. Men det må ikke være slik.

«Hvorfor møter det grønne skiftet så stor motstand?» spør postdok. Tarje Wanvik og professor Håvard Haarstad i Aftenposten 18.01. De er overrasket over motstanden mot bompenger og andre grep innført i navnet til det grønne skiftet. De hevder til og med at reaksjonene på grønne avgifter virker «uforståelig» for forskere og politikere, og at verken samfunnsforskere eller kommentatorer hadde «forutsett at dette skulle komme».

Det betyr i så fall at mange opinionsledere trenger å legge øret mot bakken, eventuelt ta en prat med «folk flest». Frustrasjonen over at hverdagen blir vanskeligere og dyrere på grunn av «grønne» løsninger har ulmet i mange år. Grunnen er at det rammer sosialt og geografisk urettferdig.

Effektive grep for å kutte i klimautslipp haster. Stadig flere nordmenn er innstilt på å endre egen adferd for å bidra. Men selvsagt skaper det motstand og frustrasjon når folk opplever at byrden ved å gjennomføre god klimapolitikk faller tyngre på dem som er mest belastet fra før. Bompenger, drivstoffavgifter og andre flate avgifter rammer like hardt enten man er rik eller fattig, bor i byen eller på bygda.

Men er man rik og bor i byen har man alle forutsetninger for å investere i den grønne teknologien og slippe unna myndighetenes pisk. Man kan godt si at myndighetenes elbilpolitikk og avgiftsregimer funker etter intensjonen, men det er en mager trøst for de som ikke har noe valg. Jeg er enig med kronikkforfatterne i én ting: Hvis vi glemmer hvor mye omstillingen koster for disse gruppene, har ikke det grønne skiftet en sjanse.

Et grønt skifte kan ha både en sosial og en geografisk slagside. Som Skjalg Fjellheim i avisa Nordlys påpeker har klimapolitikken et «enormt potensial for å polarisere, og forsterke anti-elitisme og anti-sentralisering i Norge». Hvis ikke klimapolitikken tar hensyn til det blir det vanskelig å samle oppslutning om nødvendige grep. Så lenge vi skal beholde demokrati ved valg i Norge, må selv de minst pragmatiske miljøpolitikerne vinne valg for å få gjennomført politikken sin.

Begrepet «Just transition» – rettferdig omstilling – er introdusert i den internasjonale klimadebatten for å skape forståelse for denne dimensjonen. Begrepet er i flere år løftet frem av fagbevegelsen, for å sikre at arbeidstakere lykkes i å følge med over i nye næringer når man må omstille. På klimatoppmøtet i Polen i desember 2018 underskrev 50 statsledere på en erklæring om «solidaritet og rettferdig omstilling». Den har blitt kritisert for å mangle innhold, men flere land jobber med å fylle begrepet med innhold.

I Norge har LO og Byrådet i Oslo gått foran og varslet at de i 2019 vil lansere «Oslo-modellen for Rettferdig Omstilling». Målet er å sikre rettferdig omstilling for arbeidstakere samtidig som byens klimamål blir nådd. Jeg tror dette er rett vei å gå, men jeg mener modellen må favne mye bredere enn bare omstilling i arbeidslivet. Vi må skape en begeistring for grønn omstilling; Grupper som i dag straffes og marginaliseres må få se «what’s in it for them», og kostnadene må fordeles solidarisk.

Jeg mener begrepet rettferdig omstilling er høyst relevant også utenfor arbeidslivspolitikken. Vi bør sørge for at rettferdig omstilling ligger til grunn for alle klimapolitiske grep. Den sosiale og geografiske dimensjonen må analyseres før man griper til lettvinte klimagrep. Det betyr mer differensierte løsninger i by og land, for fattig og rik. Det betyr også at man må nyansere retorikken i klimadebatten, og se klimapolitiske tiltak i sammenheng med politikk på andre områder. Men resultatene i form av utslippskutt kan bli desto bedre.

Det grønne skiftet vil bety slutten for en del tradisjonelle arbeidsplasser. Dette er ikke vesensforskjellig fra omstillinger vi har vært igjennom tidligere, for eksempel når ny teknologi har gitt oss kvantesprang enten i primærnæringene, industrien eller tjenesteproduksjon. Også det kostet for enkeltmennesket og samfunnet. Forskjellen er at det grønne skiftet ikke kaster av seg rent økonomisk før på lengre sikt. Det er vanskeligere å få investorer og enkeltmennesket innstilt på å ta kostnaden.

Derfor må myndigheter våge å tenke nytt, både for å redusere risiko og kompensere for ulemper ved klimaomlegging. Etter hvert skal de petroleumsbaserte næringene utfases og erstattes av produksjon på fornybare ressurser. Akkurat som kompetansen i maritime næringer i sin tid var med på å bygge opp oljeeventyret, skal kompetansen i oljenæringen være navet i det grønne skiftet. Ingen er tjent med at de som jobber i olja frykter framtida og stritter imot omstilling. Da trengs det aktiv næringspolitikk som tilrettelegger for ny bruk av kompetansen. Rettferdig omstilling i praksis.

På samme måte trenger vi rettferdig omstilling i distrikts-Norge. Ingen er tjent med at folk utenfor byene blir sittende fast i gårsdagens samferdselsteknologi når bilparken skal bli utslippsfri fra 2025. Men insentivene til å skaffe seg elbil i dag er bedre for de med god råd, og for de som bor nær storbyene. Flytransport er i mange landsdeler det reelle kollektivtilbudet for lengre strekninger, og regionene er helt avhengige av framtiden til kortbanenettet. En flyseteavgift rammer like hardt om man skal fly på helgetur til Paris eller man skal på sykehus i Tromsø. Klart det er urettferdig.

Omstilling har en kostnad. Den kostnaden må fordeles rettferdig. Ellers er vi dømt til å tape i fellesskap.

(En forkortet utgave av dette innlegget er tidligere publisert i Aftenposten. Innlegget er også publisert i Agenda Magasin.)