Fredsprisvinner Dennis Mukwege fikk stor oppmerksomhet da han under sitt fredsprisbesøk i Oslo trakk sammenhengen mellom billige elbiler og smarttelefoner med krigen i Kongo. «Vi har alle produkter i lommene våre, som er resultat av plyndring. Så vi har alle et ansvar», sa Mukwege til NRK.

Dagen etter måtte han ut og presisere at han ikke ønsker seg en boikott av Kongo. «Det jeg har sagt, er at vi kan ha biler, smykker og telefoner. Dette er ting vi trenger. Men problemet er at vi i dag har disse produktene uten respekt for mennesker», sa Mukwege. «Vi må spørre oss hvordan vi kan gjøre disse industriene rene, og med respekt for mennesker.»

Varslet et lovforslag
Som respons gikk SVs Lars Haltbrekken ut og varslet et lovforslag som ber regjeringen ta et internasjonalt initiativ mot barnearbeid, misbruk av mennesker og forurensing.

Det kommende forslaget bør ses i sammenheng med APs forslag til en anti-slaverilov, som for øyeblikket er til behandling i Stortingets justiskomité. Forslaget, som er fremmet av Jette Christensen, ber regjeringen om å nedsette et utvalg som skal se på en lov som forbyr moderne slaveri, også i leverandørkjeder. Dette betyr i praksis at selskap vil være ansvarlige for å undersøke og forhindre menneskehandel, barnearbeid eller tvangsarbeid i egen virksomhet og hos sine leverandører. Forslaget er som et julekort fra UNICEF – umulig å kaste i søpla. Faren er imidlertid at vi får to lover som bare dekker en flik av næringslivets ansvar for å ivareta menneskerettslige og miljømessige hensyn i sine investeringer og leverandørkjeder.

Stortinget har nå muligheten til å gå lengre enn APs opprinnelige forslag og heller utrede en bred og progressiv aktsomhetslov: en menneskerettighetslov for næringslivet. Det vil si et lovverk som pålegger norske bedrifter å gjennomføre en grundig aktsomhetsvurdering av investeringer og virksomhet både i Norge og i utlandet.

Skynde seg langsomt
Det beste ville være at Ap og SV går sammen om et helhetlig lovforslag. Det som kreves, er en god og åpen behandling i justiskomiteen. Her gjelder det å skynde seg langsomt og ikke la seg rive med av et godhjertet forslag mot slaveri.

Hydros stengning av tre anlegg i Alunorte i Brasil viser hvordan både konflikt om landrettigheter, miljøødeleggelser og respekt for menneskene kan få store konsekvenser for et selskaps virksomhet. Investeringshungrige myndigheter i land der menneskerettighetene ikke nødvendigvis blir respektert, vil også kunne bidra til å trekke uvitende bedrifter inn i voldelige interessekonflikter, i verste fall med døden til følge for aktivister som protesterer mot negative konsekvenser av utenlandske bedrifters virksomhet.

En bred aktsomhetslov bør i tillegg til menneskerettighetshensyn ivareta miljøhensyn knyttet til eiendomsrett, matjord, og ivaretakelse av dyrket mark og vannressurser. Av både etiske og omdømmemessige årsaker er det i selskapenes egen interesse å skaffe seg et best mulig kunnskapsgrunnlag om lokale forhold der de skal etablere virksomhet. Dette innebærer naturlig nok en merkostnad. Internasjonale prinsipper på området er kun veiledende. For å sikre like konkurransevilkår og gjøre det mulig å ansvarliggjøre norske bedrifter, må disse prinsippene inn i en norsk lov.

Aktsomhetsvurderinger
Både Haltbrekken og Venstres Ketil Kjenseth mener internasjonale organer er løsningen på utfordringene knyttet til blant annet utvinning av mineraler. «Uetisk handel og utnytting nedkjempar me best gjennom internasjonale organ som WTO og ved hjelp av forbrukarorganisasjonar», sa Kjenseth til NRK 10. desember 2018. Høyres Stefan Heggelund sier på sin side at Haltbrekken «slår inn åpne dører» og viser til at Norge er en del av initiativet Extractive Industries Transparency Initiative (EITI), som jobber for å øke åpenheten rundt betalingsstrømmer fra petroleums- og gruveindustrien. Norge har også forpliktet seg til å følge FNs veiledende prinsipper for et ansvarlig næringsliv (UNGP).

Det er bred politisk enighet i Norge om at norske selskaper bør ta hensyn til menneskerettighetene i sine aktsomhetsvurderinger, og Norge anser seg selv som en pådriver på feltet. Næringslivsaktører gir ofte uttrykk for at de mangler tydelige forventninger fra norske myndigheter, men ropet på et lovverk der er verken overdøvende eller overtydelig. Samtidig som store selskaper ønsker seg reguleringer som i større grad gjør det mulig å kombinere aktsomhet med lønnsomhet, er man imidlertid redde for å binde seg for stramt til masta. En menneskerettighetslov vil fungere forutsigbart og tydelig, sikre like konkurransevilkår og motvirke et kappløp mot bunnen.

Reell substans
Internasjonalt samarbeid er viktig og riktig, men det er ikke alltid nok. Ønsket om nasjonale lovverk finner også gjenklang i FN. UN Forum on Business and Human Rights i Genève i 2018 satte «due dilligence» på dagsordenen med særlig fokus på nasjonal lovgivning. Professor John Ruggie, FNs tidligere spesialrådgiver for næringsliv og menneskerettigheter, har også utfordret de mest progressive landene til nasjonal gjennomføring av det de ikke fikk til i FN, for på den måten å lede vei for andre. Her har Norge muligheten til å forsyne festtalene med reell substans.

Det heter at man ikke skal la det beste bli det godes fiende. Dette er nok et eksempel på at det er nettopp det man bør gjøre. Det Christensen foreslår, er å be regjeringen «utrede og vurdere å fremme forslag til en lov mot moderne slaveri som forplikter næringslivet og staten til å rapportere om risiko og tiltak for å avverge og avdekke moderne slaveri knyttet til deres operasjoner og leverandørkjeder i Norge og globalt». Dette er bra. Det beste vil være en utredning med et bredere mandat som tar opp i seg miljøet og menneskerettighetene.