Den nasjonale forvaltninga har prioritert rovvilt foran beitenæringa i årevis. I vår måtte omlag 100 rein bøte med livet i Byrkije reinbeitedistrikt før en eneste fellingstillatelse ble gitt i kalvingslandet.
Stortingets rovviltforlik balanserer på en todelt målsetning, men i praksis er rovviltet utpekt som hovedmålet. Fylkesmannen skriver på hjemmesidene sine følgende: «Bjørn, ulv, gaupe, jerv og kongeørn regnes som rovvilt. Det er et hovedmål å sikre levedyktige bestander av de fire store rovdyrartene og av kongeørn. Samtidig er det et mål å opprettholde et aktivt landbruk for å utnytte beiteressursene for sau og rein i utmark.»
Sitatet ligger på alle fylkesmennenes hjemmeside, og det viser hvordan embetsverket prioriterer. Når rovvilt er hovedmålet, blir beiteressursene automatisk et underordnet mål. Dessverre synes denne regjeringa at det er helt greit at rovvilt er hovedmålet. Rovvilt har høyest status. Jeg vet det sikkert, fordi jeg som stortingsrepresentant de tre siste årene har spurt alle regjeringas ministre med ansvar for rovvilt og landbruk. Denne regjeringa godkjenner dessverre byråkratiets rangering av rovvilt foran beitebruk. Derfor var det ingen overraskelse når forskningsstiftelsen Ruralis nylig la fram en ny rapport som viser at forvaltningen gjennom år har prioritert rovviltet foran beitenæringa. Rapporten bekrefter at den todelte målsetninga ikke fungerer. Hovedgrunnen er at skrivebordforvaltninga i miljødirektoratet og miljødepartement får lov å trumfe alt annet.
Det går frem av rovviltforliket 2011 at det skal legges vekt på regional forvaltning, med mål om at den regionale myndigheten i rovviltforvaltningen skal styrkes. Forvaltningen skal bygge både på vitenskapelig og erfaringsbasert kunnskap. Men hvordan skal vi sikre at den erfaringsbaserte kunnskapen blir tatt hensyn til når skrivebordsforvaltninga i direktorat og departement overstyrer både rovviltnemdene og beitebrukernes lokale kompetanse?
Nordlandsforskning har studert hvordan ulike kunnskapssystemer møtes, inkluderes og påvirker hverandre i den desentraliserte forvaltningen av rovdyr. Forskningen viser at lokal og erfaringsbasert kunnskap fra reindriften er viktig for rovviltnemndene når de skal fatte vedtak. Erfaringsbasert kunnskap er viktig for de regionale politikernes situasjonsforståelse. Det gir forståelse av hva en slik drift innebærer, og større forståelse av samspillet mellom dyr, folk og landskap. På tross av god medvirkning i nemnda, forsvinner denne kunnskapen og blir ugyldiggjort når den treffer et annet forvaltningsnivå, det nasjonale forvaltningsnivået. Kunnskapen fra lokalt nivå, som er reflektert i nemndsmøtene, høringsinnspill og forvaltningsplan for rovvilt, blir usynliggjort i beslutninger nasjonalt. Dette fører eksempelvis til at rovviltnemndas forvaltningsplan for Nordland blir overprøvd av staten, og den blir ikke testet ut lokalt.
Så lenge erfaringsbasert kunnskap ikke gjelder lengre enn til regionalt nivå, vil den todelte målsetninga aldri fungere. Etter mange år med rovviltet som hovedmål er det nå virkelig på tide å løfte beitenæringa og den erfaringsbaserte kompetansen. Da Riksrevisjonen undersøkte rovviltforvaltningen ble det i rapporten poengtert at «Stortinget har satt mål om at det ikke skal være rovdyr som representerer et skadepotensial i kalvingsområdene for tamrein».
Fylkesmannen i Nordland har nå etter en spesielt vanskelig situasjon for reindrifta skrevet brev til både til miljødepartementet og landbruks- og matdepartementet. I brevet bes det om raskere reaksjon i situasjoner med høye kalvetap til rovvilt. Dette er i tråd med Senterpartiets forslag om raskere uttak av rovvilt i reinens kalvingsland. Jeg forventer at skrivebordsforvalterne kan lytte mer til regional forvaltning og beitebrukerne i framtida.
Eksempelvis i Byrkije ble det søkt om uttak av rovvilt allerede 22. april. Hadde miljødirektoratet lyttet mer til de som driver med beitedyr, kunne rovviltkatastrofene i Byrkije og andre kalvingsområder vært mindre. Selvsagt gjorde årets beitekrise situasjonen verre enn vanlig, men kalvetapet i Nordland og Troms har ligget på om lag 60 prosent gjennom flere år. Reinbeitedistrikt som på 90-tallet slaktet 1500 kalver, hadde knapt 1/10 av dette å slakte samme år som Tråante 2017 markerte 100-årsjubileet for samefolkets første landsmøte i Trondheim.
Kongeørna er livskraftig i Norge i dag, men likevel er det i praksis nesten helt umulig å ta ut ørn i reinens kalvingsland. Reindrifta er truet, ørna er livskraftig, likevel er ørna bedre beskyttet enn reinen. Dette kan ikke fortsette. Pendelen må snu. Mat produsert på beite er bærekraftig. Dette kjøttet er sunt, det er godt og produksjonen kan fortsette i det uendelige. Både reindrift og sauehold er liv laga, men da må rovviltforvaltninga nasjonalt snu på praksisen som prioriterer rovvilt foran beitedyr.