Regjeringen foreslår å legge ned nesten 40 av 60 tingretter i Norge. Likevel sier de til pressen at «alle domstoler vil bestå». Det stemmer faktisk ikke! Så hvordan kan de snakke så misvisende?, spør Emilie Enger Mehl.
- av Emilie Enger Mehl (Sp), medlem av Stortingets justiskomite
Regjeringens forslag er hovedsakelig det samme som domstolkommisjonens forslag fra før jul: to tredjedeler av tingrettene skal legges ned. Vi skal gå fra drøyt 60 til 22 tingretter.
Forskjellen er at regjeringen vil opprette avdelingskontor i stedet for de domstolene vi har i dag, som legges ned. De vil ha et såkalt «rettssted» under den nye domstolen, der det i dag er en egen tingrett. For eksempel vil Namdal tingrett i Namsos bli en avdeling under Trøndelag tingrett i Trondheim, sammen med avdelinger på Fosen og i Steinkjer.
Regjeringens forslag vil svekke alle domstolene som legges ned og gjenfødes som avdelingskontor. De vil tappes for ressurser. De mister tilstedeværende ledelse. Det er grunn til å frykte at avdelingskontorene vil nedprioriteres til fordel for hovedsetet. En nedbygging over tid vil gjøre det enklere å legge dem ned i neste omgang. Mistenkelig likt oppskriften vi har sett i for eksempel nærpolitireformen.
Regjeringen gir ingen garanti for bemanning ved de domstolene som legges ned. Det er ikke gitt garantier om at det vil bli dommere som må ha fast kontorsted på avdelingskontorene eller at det skal være saksbehandlere der. Man kan risikere at fullverdige domstoler med flere ansatte saksbehandlere og dommere blir redusert til et avdelingskontor hvor en dommer kommer tilreisende en uke i måneden, eller enda sjeldnere.
Regjeringen sier de vil styrke avdelingskontorene med kompetanse, men de sier ikke at denne kompetansen faktisk skal jobbe der fast. Da slutter sorenskrivere, dommere og ansatte i retten å bo i hele landet, men suges inn mot de store byene, de såkalte «hovedrettsstedene». Andre juridiske arbeidsplasser vil følge etter. Statlige arbeidsplasser og skattekroner flyttes fra distriktene til byene.
Hvis justisminister Monica Mæland hadde ment at alt skal være som før, blir hele forslaget innholdsløst. Det er nemlig minimal eller ingen innsparing. Regjeringens beregning er på 8 millioner kroner spart i året for hele landet, men forslaget vil gi økte reiseutgifter både for domstolene og vanlige folk. Man oppnår først og fremst å sentralisere makt myndighet til færre hender, og bane vei for fremtidige nedleggelser.
Regjeringen er klare på at de vil sentralisere barnesakene til noen få domstoler. Får de slått sammen tingrettene kan de gjøre dette uten problemer. Problemet er at barnesaker utgjør en stor andel av sakene hos små og mellomstore domstoler. Dommerne der har god kompetanse på dette, som følge av at de behandler mange saker. Dersom alle disse sendes til ett sentralt sted, er det en svært effektiv måte å undergrave de mindre domstolene. Sentralisering vil føre til lengre reiser og større ulemper for sårbare barn, familier og aktører i retten.
Regjeringen mener de vil skape bedre kompetansemiljøer og økt effektivitet med sitt forslag. Slik jeg ser det, får de ikke bedre kompetansemiljøer av å svekke 40 domstoler, men ellers ha alt som før.
Regjeringen argumenterer med at Riksrevisjonen mener mindre domstoler er for lite effektive, men forslaget om nedleggelser henger ikke sammen med riksrevisjonens kritikk. Av de 25 tingrettene som Riksrevisjonen mener er mest effektive, vil regjeringen legge ned/slå sammen hele 16 av dem. Blant disse finnes både små og store tingretter. Hvorfor kan de ikke få bestå, hvis de er så gode i dag? Tingretten som kommer aller dårligst ut på saksbehandlingstid i straffesaker er Bergen tingrett, vår største fullfaglige domstol. Det er også den som sist ble slått sammen med en annen.
Sorenskrivernes uavhengige rolle som leder av tingrettene er også under press dersom forslaget vedtas. Sorenskriveren skal ikke lenger være ledende dommer, som kan stå opp mot press utenfra, men blir heller en slags administrator.
Forslaget om endring av rettskretser har mange konsekvenser som ikke er en del av regjeringens glansbilde. Det er ikke sant at alle tingrettene skal bestå. Dette er i stedet et kroneksempel på sniksentralisering, som legger opp til at aktiviteten dør langsomt ut på mange av de såkalte "rettsstedene".
Jeg mener regjeringen burde brukt energien og pengene på å se hvordan man kunne styrke dagens domstolstruktur og gjøre endringer der det er konkrete utfordringer, i stedet for å ha sentralisering over hele linja som sitt eneste svar.