Mandag 3.desember gikk Gunnar Stavrum til angrep på Senterpartiet for vår kamp mot sentralisering av Norge. Han hevder at nordmenn flest vil flytte til byene og at «det er der verdiskapingen skjer». Jeg mener Stavrum bommer, både i sin beskrivelse av folk flest sine ønsker og i sine påstander om verdiskaping. Jeg vil fortsette å kjempe, hver eneste dag, mot hans ønske om å sentralisere Norge, skriver Trygve Slagsvold Vedum.
- av Trygve Slagsvold Vedum, leder av Senterpartiet
Stavrum begrunner sitt ønske om mer sentralisering med å hevde at «statistikken viser at det er voldsomme overføringer fra by til bygd». Han hevder blant annet at «mens Oslo-folk har høyest verdiskaping, er det man sitter igjen med i såkalt disponibel inntekt i husholdningene mye likere mellom by og bygd». Som bevis på Oslos overlegenhet over andre fylker, skriver Stavrum at «bruttoprodukt» per innbygger i Oslo skal være 820 000 kroner, mens «bruttoproduktet» per innbygger i mitt eget hjemfylke Hedmark skal være 365 000 kroner. Det er selvsagt lett for Gunnar Stavrum, som ifølge DN tjente 2,9 millioner i 2017, å sitte på kontoret sitt og mene at hans innsats er mer verdt enn vanlige arbeidsfolk i distriktene med vanlig lønn.
Men er bildet Stavrum tegner opp egentlig riktig?
Én viktig grunn til at SSBs statistikker viser høyere BNP per innbygger i Oslo enn andre steder, er at mange av de store selskapenes hovedkontor ligger i Oslo. Når selskapene plasserer hovedkontorene i Oslo, bidrar det til høye registrerte inntekter i Oslo. Det er imidlertid en stor misforståelse å tro at verdiskapingen dermed i hovedsak har skjedd i Oslo. Det burde også en ansvarlig redaktør i en stor nettavis vite.
En av Norges stolte industribedrifter, Norsk Hydro, kan brukes som eksempel. At Hydros hovedkontor ligger på Oslos vestkant, bidrar til at det bokføres høye inntekter i dette området. Men verdiskapingen i Hydro skjer i hovedsak andre steder. Det hadde blitt få bokførte Hydro-kroner i Oslo uten aluminiumet og de verdensledende produktene som skapes av hardtarbeidende industriarbeidere på blant annet Karmøy, Aardal og Sunndalsøra.
I tillegg til at mange selskapers hovedkontor er lokalisert til Oslo, er hovedstaten også administrasjonssentrum i Norge. Det betyr at departementer, direktorater og en rekke andre institusjoner holder til her. Dette bidrar til å skape et marked for alt fra regnskapstjenester, jus, kommunikasjonsbyråer og andre konsulentselskaper. Alt dette er faktorer som bidrar til en høy registrert inntekt i Oslo. Dette gir imidlertid ikke noe grunnlag for å hevde at Norge hverken blir rikere eller bedre av å ansette flere i byråkratiet eller presse flere til å flytte til Oslo.
Det er ikke sentralisering som har gjort Norge til et av verdens beste land å leve i. Tvert i mot. Utviklingen av dagens Norge har i stor grad kommet som resultat av aktiv og klok forvaltning av naturressurser fordelt over store deler av landet. Hva hadde Norge vært i dag uten norsk olje og gassutvinning? Eller kraftproduksjon fra norske fossefall. Eller utvinning av norske mineraler. Eller norsk oppdrettsnæring, fiskeri, skogsindustri og et jordbruk i verdensklasse? Felles for alle disse ressursene er at de er spredt over store deler av Norge. Gunnar Stavrum har sikkert all grunn til å smile bredt over sin million-innbringende jobb. Men arbeidsplassene i Oslo er i stor grad avhengig av råvareproduksjonen som foregår i resten av Norge – utført av vanlige arbeidsfolk. For Senterpartiet er det åpenbart at om vi skal klare å forvalte ressursene over hele Norge, må det bo folk i hele landet. Ikke minst må vi sikre fortsatt nasjonalt eierskap til disse evigvarende ressursene. Vi må bevare ordningene som ble kjempet frem av bønder, fiskere og arbeidere som ønsket å sikre eierskap og råderett over egne ressurser.
Jeg tror også Stavrum bommer grovt når han hevder at nordmenn flest vil til byene. For noen år siden utførte Sentio en undersøkelse som viste at hver tredje innbygger i Oslo ønsket å skaffe seg et nytt liv på landet. Blant folk som bodde i en landsbygd, et tettsted eller en by mellom 5.000 og 50.000 innbyggere ønsket imidlertid kun en liten prosent å flytte til storbyen.
Jeg møter ofte folk fra alle deler av Norge. Det er svært sjelden jeg hører at jeg som folkevalgt burde gjøre det enklere å flytte til de største byene. Det går derimot nesten ikke én eneste dag uten at jeg møter folk som er sterkt imot en politikk som flytter tjenester flyttes lengre unna dem - og som gjør at lokale arbeidsplasser legges ned.
Det er ikke noen naturlov, men uklok politikk som gjør at mange presses til å flytte til de største byene. På område etter område har Høyre, Frp og Venstre ført en politikk for sentralisering: Bensin- og drivstoffavgiftene ble økt mer på ett år med Frp i regjering enn de gjorde i løpet av åtte år under den rød-grønne regjeringen. Lokalsykehus er blitt lagt ned. Langt over 100 lensmannskontorer er forsvunnet og politiets nærvær er svekket over store deler av Norge. Kommuner er slått sammen med tvang, noe som på sikt vil føre til sentralisering og nedleggelser av skoler, sykehjem og barnehager. Skattekontor, passkontor, NAV-kontor og tingretter er blitt lagt ned eller planlegges å legges ned. Beskyttelsen av ulv er blitt prioritert framfor folks interesser, noe som rammer både næringsvirksomhet og tryggheten til folk i de berørte områdene.
Sannheten er at vi trenger både levende bygder og en velfungerende hovedstad. Personlig mener jeg fire fiskere langs kysten er mer lønnsomt for Norge enn en redaktør med millionlønn i Oslo. Men vi trenger begge deler.