Ærlige tall og vedtak i matpolitikken.
Ærlige tall har blitt symbolet for en matpolitikk som setter økt sjølforsyningsgrad, sunn mat og økt rekruttering av ungdom til jordbruksyrket i sentrum, skriver Lundteigen i denne kronikken
Hvorfor nettopp ærlige tall? Jo fordi dagens beslutningsgrunnlag for stortingsvedtak er formulert presist upresist. Vedtakene blir så tolka i en ganske annen retning enn slik som forbrukere og næringsutøvere forsto dem.
Resultatet er at norsk matvaresikkerhet er skremmende dårlig. Sunn kvalitetsmat og god folkehelse har for lite fokus. Det er færre ungdommer som starter i næringa enn eldre som slutter. Dette er et resultat av en villet politikk. Slik kan vi ikke ha det. Det må bli motsatt.
Dagens usikre verden krever en tryggere matforsyning på norske jordbruksarealer. Om lag 6 av 10 kalorier som vi spiser er produsert i utlandet. Ingen andre sammenlignbare land i Europa er så dårlig stilt. Årsaken er at matpolitikken skulle være billigst mulig. Da var import fra land med lågere krav til helse, miljø, sikkerhet samt lønnsvilkår svaret.
Jordbrukets samfunnsoppdrag er matvaresikkerhet. Stortingets flertall, alle unntatt H, Frp og Venstre, gjorde 18. april 2024 følgende viktige vedtak:
«Stortinget ber regjeringen arbeide etter et mål om at 50 prosent selvforsyning, korrigert for import av for, skal nås innen 2030.»
Budsjettnemnda for jordbruket utarbeider hvert år på vegne av Helsedirektoratet en rapport om hvor stor andel som norsk produksjon utgjør av matvareforbruket. Det kalles sjølforsyningsgrad. Den var på 40 prosent i 2023 når vi inkluderer det vi spiser av fisk og trekker fra importert fôr (korn) til husdyra. Stortingets vedtak har altså et definert innhold, det er målsatt og tidfesta. Imidlertid er det et spørsmål hva som ligger i ordene «arbeide etter et mål om». Dette kan være nok et eksempel på en presis upresis formulering.
Bare de som var tidsvitne ved formuleringa av setningen veit sikkert hvordan hele setningen skal forstås. Men folk flest forstår hele vedtaket slik at sjølforsyningsgraden korrigert for import av fôr skal økes fra om lag 40 til 50 prosent innen 2030. Det vil kreve en enorm innsats de kommende fem årene.
Større jordbruksarealer, økte avlinger og langt flere arbeidshender. Alt annet likt må planteproduksjonen på norsk jord økes tilsvarende om lag én milliard kilo korn årlig. Det meste av dette vil være økt grasproduksjon. Dette vil kreve kraftig økt lønnsomhet i dyrking av gras på innmark og beiting i utmark.
Siden det er kraftfôrprisen som definerer verdien av graset, må korn og kraftfôrprisene opp. Overimporten av korn til husdyra må vekk. Konsekvensen blir et penere kulturlandskap i Buskerud og Norge, slik som i Sveits. Norge vil bli et mer attraktivt land å bo i og besøke.
Beredskap og økonomisk jamstilling av inntekt for jordbruksarbeid henger nøye sammen. Lave inntektsmuligheter gir lav sjølforsyningsgrad. I Arbeiderpartiet/Senterpartiets Hurdalsplattform het det: «Regjeringa vil legge fram en forpliktende og tidfesta plan for å tette inntektsgapet mellom jordbruket og andre grupper i samfunnet. Opptrappinga skal skje i samarbeid med partene i jordbruksavtalen og baseres på nytt tallgrunnlag.»
Helt siden 1965 har det vært stortingsvedtak om økonomisk jamstilling mellom arbeidsinntekta for en gardbruker og lønnsinntekta for en industriarbeider, for ett årsverk arbeid. Men vedtakene har hele tida gitt grunnlag for tolkning av Stortingets flertall og embetsverket i Landbruk- og Finansdepartementet. Resultatet er hver gang blitt at de inntektsmulighetene som framforhandles gjennom jordbruksavtalen er mye dårligere enn for ansatte i industrien.
Rasjonaliseringsgevinsten i industrien deles mellom ansatte, eiere og bedriften. Det systemet gir grunnlag for økt lønn per time. I henhold til Hovedavtalen for jordbruket av 1. september 1950 artikkel 10 skulle også slik gevinst; «så vidt mulig under hensyntagen til landets økonomi komme jordbruket til gode.» Det har ikke skjedd. Det som kalles økt arbeidsproduktivitet i jordbruket reduserer (!) den økonomiske ramma ved jordbruksoppgjøret.
Økningen i arbeidsproduktiviteten i norsk jordbruk har vært på enorme pluss 4,5 prosent per år de siste 50 år (1970-2020). Det betyr i praksis at produsert volum mat per arbeidstime er doblet hvert 16. (!) år.
Kapitalinnsatsen for å drive gard er nå svært stor, og gjeldsgraden er faretruende høy. I økonomisk teori heter det at produktivitetsvekst over tid er det klart viktigste grunnlaget for økt verdiskapning og økt velferd. Jordbruksarbeidet som gir det norske folk daglig matforsyning, skulle altså vært en inntektsvinner når arbeidsproduktiviteten over hele 50 år har vært langt høyere enn andre næringer.
Årsaken til at det ikke er blitt slik er manglende politisk vilje og et politisk fastsatt tallgrunnlag ved jordbruksforhandlingene som holder næringa økonomisk nede.
Stortinget behandler nå Stortingsmelding 10 (2024–2025) som gjelder prinsipper for beregning av inntekt i jordbruket sammenlignet med andre grupper. Her støtter jeg sjølsagt kravet om ærlige tall. Det betyr at verdien av innsatte driftsmidler (jord, dyr, bygninger, maskiner) må fastsettes slik at en kan fornye driftsapparatet, samt at all innsatt egenkapital gis en viss risikopremie slik som i næringslivet ellers.
Timetallet i et jordbruksårsverk settes til 1.700 timer slik som for arbeidslivet ellers. Det foretas ingen politisk oppskrivning av jordbruksinntekta i form av en normeringsfaktor. Arbeidsproduktivitetsutviklinga i næringa er det beste beviset på at det er grunnleggende feil.
Skattemessige særregler for lønnsmottakere og jordbrukere ses i sammenheng, og derved utjevnes verdien av minstefradraget for lønnsmottaker og verdien av jordbruksfradraget til null. Det økonomiske jamstillingskravet for jordbruksarbeid kontra lønnsarbeid i andre yrker bør fortsatt knyttes til industriarbeiders lønn. Da er jordbruket kobla til frontfaget (LO- NHO avtalen).
Jordbruk og industri er produserende næringsliv som nå må prioriteres politisk. For at vår matvaresikkerhet skal kunne økes til en sjølforsyningsgrad på 50 prosent innen 2030 må jordbruksarbeid jamstilles ved at tallgrunnlaget er forankra i ærlige tall.