Kim André Haugan Schei i Nordland Senterungdom kaster seg på ambulanse-debatten i dette innlegget.
13. November kunne vi lese om et år gamle Jacob som fikk pustestans.
I det Jacobs liv stod i fare var kommunens eneste ambulanse ute i oppdrag. Heldigvis for Jacob og familien gikk det bra, denne gangen.
Kan vi virkelig tillate oss en hverdag hvor vi må velge mellom to liv?
I det liv og helse står i fare spiller det ingen rolle hvor tøff Nordlendingen er i sitt møte mot verden. Vi er kjent for å være et seigpint folkeslag med bein i nesa og klar tale. Dette er dessverre ikke nok når minutter skiller mellom liv og død. Det kan stilles kritiske spørsmål om hvor mye livene våre er verdt om man ser på dagens bilde av akutt helsehjelp i Nord. Som stolt Nordlending ser jeg meg nødt til å benytte meg av mine nesebein og klare ord i håp om at saken vil få et bedre utfall i fremtiden.
Ambulansetjenesten har ikke krav til responstid, hjemmevakt tillates til tross for at samme ordninger avviklet ellers i landet, snittalderen i distriktene øker og vi får flere pleietrengende. På toppen av dette er praten om nedleggelse og sammenslåing av sykehus mer dagsaktuell enn noen gang før. Det går i tillegg til dette en debatt om omstrukturering av ambulansebåtene i Nordland, og argumentet er ofte det samme – Tilbudet koster for mye.
I dag er veiledningen på ambulansenes responstid at i grisgrendte strøk skal 90 prosent av ambulansene nå fram til stedet innen 25 minutter. Siden det også tillates hjemmevakt kan man lett slenge på 8 minutter til. Med utviklingen vi har i dag, er det ikke rart ungdommen velger å flytter fra distriktene og søker til sentrale strøk på grunn av mangel på trygge tjenester.
Et liv tapt på grunn av uforsvarlige akuttilbud koster for mye, og denne prislappen er vi ikke villige til å betale. Nordland Senterungdom vil ikke velge mellom to liv. Derfor vil vi jobbe videre for å sikre god ambulansedekning samt lovfeste responstid for ambulanser, slik det skulle vært gjort for lenge siden.