Resolusjon vedtatt av fylkesstyret
I en utvikling med økende sentralisering og større press på naturressursene er den landbaserte fiskeindustrien og de minste fartøyene under press. Fortjeneste og avkastning knyttes i økende grad til råstoff-rettighetene og salg av disse. Den havgående flåten er langt mer ressurskrevende når det gjelder energiforbruk enn sjarken, med opptil fem ganger mer drivstoff pr.kg fanget fisk. Produksjonskjeden med frysing på feltet, transport til Kina, tining, filetering, pakking og til slutt transport til Europa, er en belastning for miljøet og gir en dårligere kvalitet på sluttproduktet. Disse utviklingstrekkene er ikke bærekraftige.
Grunnet kollaps i torskestammen er det nå innført forbud mot torskefiske i Oslofjorden. Forbudet vil i første omgang være på 3 år. Det hersker stor usikkerhet om hvor lang tid torskestammen vil trenge for å bygge seg opp, eller om kollapsen er permanent. Også Skagerrakkysten er rammet av torskekrise. Dette er en krise også for fiskerne, som har fisket som hovednæring.
Regjeringen fastslår i sin melding at fiskeriressursene tilhører det norske folk, i fellesskap. Det er derfor i utgangspunktet ingen enkeltpersoner eller enkeltselskaper som kan gis evigvarende eksklusive rettigheter til vederlagsfritt å høste av (og tjene på) disse ressursene, mens andre stenges ute fra å delta i fisket.
Med salg av kvoter og råstoffrettigheter er antall heltidsfiskere halvert siden år 2000. Mindre fartøyer/sjarker, selger sine råstoffrettigheter/kvoter. Hovedvekt av kjøpere de store kystrederiene med store båter, som håndterer 30-40 små kvoter. Og i 2008 ble lengde begrensninger på båter endret og erstattet av lastevolum. Resultatet ble en gruppe på rundt 50 større fartøyer, med maks lengde på 55 meter, som kan operere langt til havs og som i hovedsak leverer fangsten fryst til såkalt «nøytrale fryselagre». Tidligere ferskfisktrålere er i hovedsak erstattet med fryse- og kombinasjonstrålere uten tilbudsplikt (leveringsplikt).
Hvitfisken er en naturgitt ressurs og er sammen med laksenæringen Norges største eksportnæring, med unntak av olje og gass. I 2018 ble 50 prosent av hvitfisk sendt ut av landet for bearbeiding, hovedsakelig til Kina, for så å bli returnert til Europa. Laksekonsernene overtar stadig større andel av hvitfisknæringen og lokalt eide Nergård på Senja, kontrolleres nå av den islandske fiskerigiganten, Samherji (under etterforskning for å ha overført penger til skatteparadis) og lakseselskapet Norsk Sjømat fra Møre og Romsdal. I Finnmark er det kun en lokalt eid trålkonsesjon igjen, Hermes AS. Av 20 kvoter i Finnmark, disponerte Aker/Røkke 17 kvoter. Disse ble i 2016 solgt til lakseselskapet, Lerøy Norway Seafoods AS/Havfisk, med hovedkontor i Bergen. Antatt fortjeneste, 1,2 milliarder kroner. Havfisk er Norges største trålerrederi og disponerer 10 trålere.
Når retten til å fiske gis til andre enn de som bor langs kysten, dør kysten.
Oslo Senterparti mener at:
- dagens kvotesystem bør avvikles. Fiskeressursene må i større grad forankres i lokalsamfunnene.
- Ressursforvaltning med miljøfokus, reduksjon av jordavrenning og næringssalter til Oslofjorden for å stimulere bestanden og øke næringsgrunnlaget for lokale fiskere.
- at pliktsystemet opprettholdes og styrkes. Det må skje en kvotereduksjon ved eksport av ubearbeidet fisk. Frikjøp av aktivitetsplikt må baseres på markedspris.
- at en større andel av den totale torskekvoten (trålstigen) forbeholdes kystflåten. Sjarkflåten må skjermes. Fangst i denne gruppen, leveres som dagfanget, fersk fisk til anlegg på kysten er en viktig faktor i denne industrien.