Koronakrisen, klimaendringer og nå Ukraina-krisen, har gjort det tydeligere for alle hvor sårbar matproduksjonen er, og hvor viktig matsikkerheten er for alle land i verden. Mat er helt grunnleggende i ethvert samfunn og for ethvert liv.
Historien gjentar seg: I 1809 rodde Ibsens Terje Vigen til Danmark etter korn for å redde familien sin fra sultedøden. Danmark-Norge støttet fransk side under Napoleonskrigene og den engelske handelsblokaden stanset livsviktig kornimport. I 1920 ble Bondepartiet stiftet på Landmannsforbundets gamle slagord: «Landets kornforsyning skal bygges på plogfjølen, ikke på skipskjølen – på egen jord og eget arbeide, ikke på fremmed jord og fremmed arbeide.» Matsikkerhet har vært kilde til politisk uro like lenge som mennesket har vandret på jorda. Derfor er det både tragisk og underlig at matvareberedskap ikke har høyere status – «det måtte en krig til…»
Gården jeg bor på har vært i familiens eie siden 15/1600-tallet. Jeg har hørt historier fra familiemedlemmer om stolte tradisjoner, om blodslit, om «gullår» og uår. Hvor viktig det er å vedlikeholde og ta vare på jorda, bygninger og å være snill mot dyra m.m. At det opprettholder kulturlandskapet, mattradisjoner og beredskap. Det er et viktig prinsipp at gården skal overleveres til neste generasjon i bedre stand, enn det den var da du selv tok over. De siste 20-30 årene synes jeg frustrasjonen har økt betraktelig, spesielt i forhold til lønnsomheten, men også frustrasjonen over manglende forståelse for viktigheten av å ha produksjon av mat i eget land. Den eldre garde, som har opplevd 2. verdenskrig, har ofte sagt: «Det må en krig til!».
I 2020 fikk FNs matvareprogram Nobels fredspris. De fikk prisen for deres innsats for å bekjempe sult, bedre forholdene for fred i konfliktområder og hindre at mat blir brukt som våpen i krig og konflikt. Det vil altså si at mat ikke bare bekjemper sult, men også bygger fred. FN understreker også viktigheten av egen matproduksjon, og slår fast at «Ethvert land har rett og plikt til å brødfø egen befolkning. Bruk av egne naturressurser, jord og vann, er grunnleggende i all nasjonsbygging.»
Koronakrisen, klimaendringer og nå Ukraina-krisen, har gjort det tydeligere for alle hvor sårbar matproduksjonen er, og hvor viktig matsikkerheten er for alle land i verden. Mat er helt grunnleggende i ethvert samfunn og for ethvert liv. Verden blir mer uforutsigbar, og matsikkerheten trues fra flere hold. Alt dette forsterker behovet for å ivareta og styrke Norges matproduksjon og matvareberedskap.
Produksjonen av mat kan ikke slås av og på. For å ha nødvendig matberedskap må det være én kontinuerlig matproduksjon. Selv om vi har mye penger, og oljefond m.m, så kan vi ikke kjøpe oss ut av alle kriser. Det hjelper ikke å ha «penger på bok», når det ikke er mat å få kjøpt.
Nå er beredskap på «alles lepper». Energikrise, økte drivstoffpriser, økte gjødselpriser, råvarekrise (til og med Nugatti`n sliter) og krig i «verdens kornlager», Ukraina. Partiene på Stortinget kappes om å overby hverandre på blant annet beredskapslagre, støtte til matprodusenter, styrke forsvaret. Det er bra.
Men for hver enkelt matprodusent er det viktigste; forutsigbarhet og trygghet, slik at såkornet blir sådd og stelt igjennom sommeren, og til brød på bordet til deg og meg. Senterpartiet har over lang tid løftet behovet for matvareberedskap og selvforsyning. Kanskje vi nå kan samle oss om dette.
Historien gjentar seg. Det måtte en krig til…