Krigen i Ukraina har for alvor synliggjort at det er viktig å prioritere beredskap- og forsvars- oppbygging, det er behov for et taktskifte.
En motstandsdyktig og utholdende befolkning er fundamentalt, og råd om egenberedskap må styrkes i tillegg til andre tiltak som f.eks. bred kompetanseheving og økonomisk styrking av frivillig sektor. Alle bor i en kommune, og nasjonens samlede beredskap henger nøye sammen med kommunenes utholdenhet i krisesituasjon - denne må løftes både gjennom økonomiske virkemidler og kompetansetiltak.
Nødetatene, brann, politi og helse, er til stede i hele landet og utgjør grunnmuren i vår beredskap sammen med innbyggerne, kommunene, næringslivet og frivilligheten. Regjeringen leverer nå en nødvendig styrking av forsvaret, og ressursene til den sivile siden av beredskapen MÅ stå i forhold.
Norge er i front med hjelp til Ukraina, både militært og humanitært. Dette er viktig i ei tid der et angrep på demokratiet og et selvstendig land skjer helt uprovosert. Samtidig tapper vi egne lagre for utstyr. Beredskapsmessig er dette farlig, men samtidig er det en mulighet til å oppgradere og fornye mye av materiellet.
Det er avgjørende at vi passerer 2 % - målet så raskt som mulig. Under den kalde krigen lå forsvarsbudsjettet på mellom 3,5 og 4 %. Skal vi opp dit igjen, noe som kan bli nødvendig, vil det selvsagt gi budsjettmessige utfordringer i andre sektorer i statsbudsjettet.
NATO har sammen med Norge, bestemt at hovedstøtten inn til Sverige og Finland skal gå via 3 korridorer; Gøteborg, Trondheimsfjorden og Ofoten/Narvik. For Trøndelag sin del er det da viktig at det etableres et troverdig luftforsvar over området. Missiler og artilleri er tydeligvis de viktigste resursene i framtidig krigføring, for ikke å glemme droner, både på sjø og vann. Mye våpenmakt blir samlet i et geografisk lite område ved en mobilisering, og det trengs riktig beskyttelse i denne fasen.
Vi ser at det er en dreining mot hybrid krigføring, også mot NATO-land. Det kan være elektronisk sabotasje, skader på undersjøisk infrastruktur og mediepåvirkning. Dette er områder det er vanskeligere å beskytte seg 100 % mot, og det er behov for sterkere fokus både på forebygging og folkeopplysning.
Norge har i dag generell verneplikt for begge kjønn. Det må vurderes sterkt om tiden nå er inne for et pliktår for alle, enten som siviltjeneste eller i forsvaret, slik at det blir en mer rettferdig belastning i årskullene.
De globale forsyningslinjene er utfordret, og vi må over fra «akkurat i tide» til en «føre var»- |
planlegging og handling. Matproduksjon er beredskap, og for å trygge befolkningens tilgang på mat i krise og krig må inntektene til dagens bønder prioriteres nå. Næringslivet besitter mye av infrastrukturen og ressursene som trengs i krise og krig og må involveres solid i beredskap- og forsvarsbyggingen vår. |
Norge må øke volum og robusthet i forsvarsstrukturen vesentlig. I denne sammenheng er det avgjørende at det satses på personell og kompetanse. Det krever målrettede tiltak for å rekruttere nye ansatte og mer konkurransedyktige vilkår for å beholde dagens ansatte.
I en langtidsplan for forsvaret er det avgjørende at infrastrukturen i Trøndelag blir utviklet på flere områder. Mange riks - og fylkesveier har behov for kraftig oppgradering. Mellomriksveien E14 og FV 17 er slike eksempler.
Kvaliteten på veinettet i Trøndelag vil bli stadig viktigere i en totalforsvarssammenheng. Dette gjelder spesielt ØST- VEST aksen. Framtidig veiutbedring må derfor ta høyde for beredskapsbehov og NATO sine krav. Kostnadene med utbedringene kan derfor ikke bare dekkes gjennom Nasjonal transportplan (NTP), men også gjennom annen statlig finansiering og i samarbeid med NATO.
Norges forsvar og den sivile beredskapen er gjensidig avhengig av hverandre i totalforsvaret vårt, nå gjelder det å «vårrå buidd»!»