Av Erlend Grimstad, 1. kandidat for Akershus Senterparti
For at dette skal bli mulig, må hvert land, i større grad enn det som nå er tilfelle, ta ansvar for å øke graden av selvforsyning av matvarer. I Norge blir det regnet med at vi vil få 20% flere innbyggere i de neste 20 årene. Etablering av en stabil matsikkerhet og en god matkvalitet for vår befolkning vil bli en stor utfordring i tiden framover for våre ansvarlige politikere.
I «Stortingsmelding 9 (2011-2012), Landbruks- og matpolitikken», legger regjeringen opp til at den landbaserte matproduksjonen bør øke i takt med etterspørselen til en økende befolkning i Norge.
Men det sier seg selv at man kan ikke øke produksjonen samtidig som vi bygger ned produksjonsarealene. Som et eksempel kan nevnes at fra 2005 til 2012 har kornarealene blitt redusert med ca. 41.000 dekar pr. år, og er nå på under 3 millioner dekar. Verdensmarkedet går nå for tredje gang på seks år inn i en situasjon med forsyningsproblemer, noe som blant annet skyldes usikker oljepris, en voksende middelklasse i Østen som bytter ut ris med kjøtt, og klimaendringer. Produksjon og forbruk av korn følger hverandre tett, man vandrer på en knivsegg, kornlagrene er på historiske lavmål.
Norge bør derfor starte med kornlagring igjen. I en nylig utgitt rapport «Korn og krise» utarbeidet av Agri Analyse, anbefales det at man gjenoppretter et nasjonalt beredskapslager for korn, noe man hadde inntil starten på 2000-tallet. Man vurderte da den nasjonale produksjonen som tilstrekkelig stor og importtilgangen som sikker. Selvforsyningsgraden går nå ned, den har for produkter tilvirket i Norge på norske forressurser sunket fra ca. 48% i 2005 til ca. 40% i 2012. Rapporten anbefaler et lager som tilsvarer 12 mnd. importbehov for matkorn og korn til dyrefor, henholdsvis 300.000 tonn og 400.000 tonn, og et lager tilsvarende 6 mnd. importbehov for soya til dyrefor, ca. 200.000 tonn. Det viktige såkornlageret, som ble reetablert i Jordbruksavtalen i 2012, foreslås å økes fra ca. 20% til ca. 70% av årlig forbruk, nemlig til 50.000 tonn. Blir dette gjennomført, har man mye mer å gå på i en krisesituasjon.
Kvaliteten på maten vi spiser er selvfølgelig også viktig. Avsløringene tidligere i vår om hestekjøtt i importert frossen lasagne er bare symptoner på et stort problem. Prispresset på matindustrien i Europa tvinger fram produkter som i verste fall er helseskadelige. Norske forbrukere er i den heldige situasjon at det finnes reelle valg, man kan velge norskproduserte matvarer, som er underlagt helt andre kontroll- og tilsynsordninger. Alle er enige om at norsk mat og norsk matsikkerhet er viktig. Men det er ikke alle som forstår premissene for disse selvfølgelighetene.
Høyres og Fremskrittspartiets angrep på tollvernet er et element som truer det norske landbruket, det truer også norske forbrukeres trygghet. Til syvende og sist handler dette om hva vi har på bordet, hvordan maten påvirker helsa vår, og at kommende generasjoner skal ha de samme mulighetene som oss. Forbrukerne stoler på det de kjøper i butikken er godt nok. Det er ikke alltid slik. Fersk, norskprodusert mat er, uten tvil, det beste man kan spise. Oppskriften er ganske enkel: Dropp ferdigmaten.
USA og EU forhandler for tiden om verdens største frihandelsavtale. Både Norge og EU har inntatt en meget restriktiv holdning til GMO, genmodifiserte korn- og frøsorter, som brer om seg i verdens matproduksjon, og som etter alt å dømme påvirker folkehelsa negativt. Det har vært lange debatter om man kan rense kyllinger med klorin, om salg av kjøtt fra hormonbehandlede dyr og genetisk modifiserte organismer. Det som er blitt sett på som legitime føre-var-bekymringer fra europeisk side, er blitt stemplet som handelshindringer fra amerikansk side. De multinasjonale matvaregigantene, med amerikanske Monsanto Company i spissen, presser på for å dominere og kontrollere verdens matproduksjon med sine genmodifiserte kornsorter og sine patent på såkorn. Dette har ført til fortvilelse og økonomisk ruin for små og store bønder såvel i U-land som i I-land. Er det den slags mat fra den slags matprodusenter vi ønsker oss på norske middagsbord i framtiden?