Meny
Bli medlem

Psykisk helse, hvorfor så tabubelagt?

Sist endret: 16.03.2017 #Telemark
Norge er ett land der det å være psykisk syk er tabulagt, hvorfor er det blitt sånn? Er det fordi psykisk syke skyver problemene under en stol, eller at menneskene rundt ikke forstår hvordan de skal takle det? Min personlige mening vektlegger det siste. Samfunnet i Norge er bygd opp slik at du skal gjøre som alle andre og ikke kreve spesialbehandling på noen som helst måte. Hvorfor skulle ikke jeg, som alle andre, klare å ta bussen til skolen hver dag og sitte inne på ett klasserom med mange mennesker? Jo, fordi jeg er syk. Jeg har ikke halsbetennelse så jeg kan gå til legen å få penicellin, men min sykdom er akkurat like vanlig!

Depresjoner har etter hvert blitt en folkesykdom i Norge, personlig mener jeg at det å oppsøke en psykolog burde være like vanlig som å gå til legen. For hva gjør du om du har brekt beinet? Jo, du reiser på sykehuset og får gipsa det sammen igjen. Kan man ut å hoppe på trampoline og gå lange fjellturer dagen etterpå? Nei, det kan man ikke. Skaden trenger tid til å bli bedre, slik er det også med psykisk helse. Derfor, om man føler det er noe som er feil i topplokket, burde man oppsøke noen som kan gi deg hjelp. Psykologer er høyt utdannede mennesker som har lest side opp og side ned i skolebøker for å kunne hjelpe helt normale personer som meg og deg.

Jeg vil gå tilbake til mitt første poeng med at menneskene rundt sliter med å vite hvordan de skal takle ett psykisk sykt menneske, og jeg vil fortelle fra egen erfaring. I høst var jeg borte ganske lenge fra skolen, og da jeg kom tilbake ble jeg selvfølgelig spurt om hvor jeg hadde vært. Vi sto en gjeng og røyka da jeg ble spurt. Jeg svarte helt ærlig og litt humoristisk at jeg hadde vert innlagt på akuttpsykiatrien, men fikk ikke sånn kul tvangstrøye da. Plutselig ble det helt stille, og jeg merka at alle, bortsett fra meg, var veldig ukomfortable med at jeg var så ærlig. Hva skulle de gjøre nå? Skulle de spørre hva som feiler meg, eller ble det å grave i mine personlige ting? Skulle de bare skifte tema over på noe helt annet? Skulle de spørre om det gikk bra? De gjorde som de fleste andre hadde gjort, de sto der å så forskrekka og ukomfortable ut helt til skoleklokka ringte og friminuttet var ferdig.

Var det jeg som hadde gjort noe feil ved å være så ærlig? Nei, absolutt ikke! Etter mine erfaringer hjelper det både meg og de menneskene rundt å være ærlig om ett såpass sårt tema.

På grunn av dette tror jeg det at den største grunnen til at psykisk helse er tabulagt er at “ikke-syke” ikke vet hvordan de skal takle en person som meg! For hvordan skal man egentlig takle en person som er psykisk syk? Joda, akkurat på samme måte som en som har knekt beinet. Det viktigste er å ha forståelse for den personen sine grenser og forstå at personen er i en lang prosess der den prøver å bli frisk. Dette er virkelig noe samfunnet burde jobbe med!