Kjære partiledere Jens Stoltenberg, Audun Lysbakken og Liv Signe Navarsete. Jeg skriver dette innlegget i håp om at dere kan gi meg og innbyggerne i Oppland og Gudbrandsdalen et godt svar.
I mai ble den første ulveobservasjonen gjort i Midt-Gudbrandsdalen. Etter erfaring fra i fjor (med stort tap til ulven som ble observert før dyra ble sluppet på beite), ble det 1.mai søkt om skadeforebyggende uttak av ulven som ble observert i år. Det sa DN nei til. Begrunnelse: Det kunne være en streifulv som uansett ikke ville slå seg ned.
Rovviltforliket som Stortinget har vedtatt fastslår at det ikke skal være ulv i prioriterte beiteområder. Etter soneinndelingene skal det ikke være ulv vest for Mjøsa.
Etter denne første observasjonen i mai gikk det ikke lenge før det ble observert flere ulv. Så var blodbadet i gang... Fellingstillatelse ble først gitt da de første 20 sauene var drept i Gausdal. I skrivende stund er over 90 dyr drept etter å ha blitt herjet med av ulven.
Våren kom seint til Oppland i år. Pinsehelga var flott med strålende sol og varme. Endelig var det såpass opphold og fint vær at det var mulig for bonden å gjøre våronn. Folk kjørte i åkrene dag og natt for å bli ferdig før det ble regn, med påfølgende ventetid på opptørking. Men det fine været gjorde ikke bare jorda såklar, det satte i gang en voldsom snøsmelting i fjellet. Med tungt regnvær på toppen og ei elv (Gudbrandsdalslågen) hvor det ikke har vært lov å ta ut grus som naturlig fyller seg opp år etter år, kom flommen. Den tok med seg både hus og hjem, veier, rundballer og ferdigsådde åkre. Alt våronnarbeidet var forgjeves i tillegg til at flommen også ga store utfordringer i kommunene.
Midt oppe i dette kom det melding fra Miljøverndepartementet om at den regionale planen som 16 kommuner og to fylkeskommuner hadde fått i oppdrag å utarbeide, ble underkjent.
Kjære partiledere. De erfaringene vi har gjort denne våren fører til fortvilelse og oppgitthet. Som stortingsrepresentant og ombud for folk i Oppland spør jeg meg selv om en ikke forstår at en må ha noe å leve av dersom en skal bo i Gudbrandsdalen? Har vi sentralisert så mye i dette landet at folk flest ikke lenger har kjennskap til hverdagen til de som lever av å dyrke jorda og produsere mat? Er «landskap» bare blitt noe som «er» der og som skal være noe som er vilt, uberørt og vakkert å se på når en kommer på besøk fra byen?
Jeg vil at det skal bo folk i Gudbrandsdalen, men da må de ha mulighet til å fortsatt leve av landskapet de har forvaltet i tusenvis av år. Gudbrandsdalen er et næringssvakt område i utgangspunktet og restriksjoner i fjellet og i dalbunnen kombinert med flom og rovdyr gjør situasjonen for folk svært vanskelig. For å bidra til å gjøre det mulig å bo og drive næring i Gudbrandsdalen ber jeg dere om å sørge for:
- - At skadeforebyggende felling blir reell
- - At fellingstillatelse for rovdyr blir gitt kjapt
- - At det settes inn helikopter i jakta nå når skadene er blitt så store så tidlig i beitesesongen
- - At det iverksettes tiltak for å fjerne grus fra Gudbrandsdalslågen i sommer
- - At det blir samordning mellom flere sektorer når nye innfrastrukturtiltak skal bygges slik at næring, samferdsel og miljø virker sammen og ikke mot hverandre
- - At kommunene og fylkeskommunene blir hørt når regional plan for Dovrefjell/Sølnkletten vedtas
Av Anne Tingelstad Wøien, Stortingsrepresentant for Senterpartiet
Innlegget står på trykk i GD 18. juni