Politiske valg og dilemmaer
Det norske politiske landskap er historisk beskrevet langs en akse fra sosialistisk (ikke borgerlig) til borgerlig side, der de tre sentrumspartiene har befunnet seg i midtre del av denne aksen. Imidlertid synes politikkens innhold og vesen nå å være slik at en slik endimensjonal akse har mindre relevans og nytte for å forklare og forstå det norske politiske landskap/ de norske partier og ideologier. Det er mange ulike dimensjoner langs ulike akser som må til for å forklare og forstå norsk politikk.
FrP sin stadig råere og frekke politiske retorikk synes å ha svært lite med borgerlig dannelse og
dyder å gjøre, selv om noen innbiller seg at partiet er et borgerlig parti. I en lite kamuflert innvandringsdebatt der partiet, med sin hærfører Sylvi Listhaug og aktivt støttet av partileder Siv Jenssen, har satt fokus på verdier og verdisyn viser det seg at partiet selv synes å være lite forankret og bærere av kristne og nasjonale norske verdier. Det er et paradoks, innvandringsministeren har jo selv vært en av de største korsbærere i nasjonalforsamlingen.
Partiet har ellers bemerket seg i den siste tiden ved å drive den reineste verbale terror mot sin støttespiller KrF gjennom de fire siste år. En kunne la seg forlede til å tro at dette er selve levendegjøringa av uttrykket «den man elsker tukter man». På den annen side er det snart et guds under at KrF lar seg offentlig piske og nedsnakke av FrP’s kamphaner.
KrF har løftet fram sitt ønske om ei regjering sammensatt av H, V og KrF etter 11 september. For en utenforstående så kan dette synes å bære stadig større preg av å være et luftslott, all den tid et slikt alternativ synes knapt å kunne samle 1/3 av stemmene samt at dette alternativ synes å bli aktivt motarbeidet av FrP. Mye tyder for øvrig på at partiet Venstre i neste omgang får bare 2 av 165 representanter i nasjonalforsamlingen, og ellers står partiet bokstavelig talt i stor fare for å dunste bort i den politiske solnedgang.
Sp og Krf har i mange politiske saksforhold over en årrekke vært omforente og har vært viktige sentrumsparti. KrF sin partileder Knut Arild Hareide lanserte jo tidligere på sommeren Trygve Slagsvold Vedum som en dyktig og aktuell statsministerkandidat. Tiden synes nå moden for at KrF på nytt avklarer sin situasjon framover. Partiet er ønsket som regjeringspartner av så vel Sp som Ap. FrP’s stadige angrep beviser jo at det er en ideologisk avgrunn mellom disse to partier, og nevnte regjeringskonstellasjon med H, V og KrF er jo i beste fall et meget luftig luftslott. Jeg velger derfor å si «look to Nordland». Her er de nå et velfungerende politisk samarbeid mellom Ap, Sp, Krf og SV der partiene dannet sin fylkesregjering i 2015. Det burde være fullt mulig å stable noe lignende på plass nasjonalt etter 11 september. En sterk sentrum venstre regjering med KrF med på lasset vil være et meget godt utgangspunkt for å sikre og utvikle den norske velferdsstaten i de neste fire åra, og framover. Jo sterkere politisk sentrum vi har i Norge, dess bedre for land og folk I
Kolbjørn Eriksen
Fylkestingsrepresentant Sp