Fellesskapet må være med å dele byrden i den krisen vi er oppe i nå
Folkestyret basert på tillit blir testet ut, brede forlik mellom partiene har så langt vært gjennomgangsmelodien. Dette kan vi gjøre i den økonomiske situasjonen som Norge er i, og ikke minst at partene i forhandlingene stoler på hverandre.
Det er nasjonen og ikke enkeltpersoner som skal bære byrdene når en nasjonal krise rammer.
Det var nylig en historisk dag på Stortinget, som dovring fikk jeg assosiasjoner om begrepet «enig og tro til Dovre faller» da alle partier kom til enighet om en forsterket tiltakspakke for å håndtere den krisen landet er inne i.
Denne måten å jobbe på har Stortinget fortsatt med. Resultatet har vært økonomipakker som skal være med å avhjelpe situasjonen for de som blir berørt. I disse dager jobbes det med flere nye økonomipakker.
Vi på Stortinget vil ivareta vår konstitusjonelle rolle de nærmeste uker og måneder.
Regjeringen har blitt styrt og må styres for at de rette grep blir satt inn. Det er ikke tvil om at tiltakene har blitt bedre når Stortinget har fått sagt sitt. Vi har som folkevalgt god kontakt med samfunnet rundt oss. I disse dager blir jeg kontaktet av mange som kommer med konkrete og tydelige tilbakemeldinger. Det setter jeg stor pris på. Det viser det norske demokratiet på sitt beste.
Det er godt å være del av et system som evner å stå samlet når behovet er som størst. I motsetning til finanskrisa i 2009 har vi nå en pandemi, helsekrise som skaper en umiddelbar økonomisk krise i nærings og arbeidsliv.
Mange land er avhengig av privat finansiert og organisert trygghet. Vi er ikke det, likevel er Norge. blant de land som er mest avhengig av andre, ikke minst Kina. Dette avhengighetsforholdet har økt raskt de siste årene.
Fri flyt av tjenester, kapital og varer, høyt privat forbruk, lånefinansiert næring og arbeidsliv er sårbart for sjokk i økonomien. Billige konsumvarer til befolkningen og stadig mindre foredling av råvarer og vareproduksjon i Norge har ført til dette.
Alle planer har bygget på at handelslinjene og verdikjeden skal fungere selv om det blir en økologisk krise. Det gjør det ikke, denne gangen gjelder det spesielt utstyr til helsevesen, sikkerhetsutstyr, legemidler og medisinsk utstyr.
Beredskap koster og det var ikke klokt å legge ned norsk medisinaldepot den gangen det ble gjort. Denne krisen viser at en beredskapsordning for legemidler og medisinsk utstyr må på plass.
Neste gang eller dersom situasjonen endres, kan det være helt andre ting som rammes. Når krisen inntreffer er det bare staten som har maktmidler og den nødvendige tillit i befolkningen til å gjennomføre kraftfulle tiltak for å beskytte helse, liv og samfunnssikkerhet.
Kriseforlik er norsk politikk på sitt beste. Vi har stor tillit mellom folk og myndigheter. Sammen mobiliserer vi store krefter.
Viruset har blitt politisk livsfarlig for det europeiske samarbeidet. Alltinget i Danmark uttaler at det er et dilemma for Brussel dersom EU bare fungerer i oppgangstider, mens EU er handlingslammet - kanskje også et problem i krisetider.
I det daglige blir dette sterkt underkommunisert når EU lager sitt detaljerte lovverk. Det er nasjonalstatene som må handle, det ser vi tydelig nå og det gjelder for eks Italia, England, Frankrike, Tyskland, Danmark og her hos oss i Norge.
Når Korona krisen rammer, samfunnet stopper opp, oljepriser stuper under 30 dollar fatet, kronekursen faller som en stein og børsmarkedet er svært urolig, er det ingen som roper på EU, da forventer man at moderlandet stiller opp.