Statsviter Gunnar Listerud mener i en kronikk i Moss avis 21 august 2018 at det bør etableres kun to forvaltningsnivå i Norge. Videre hevder Listerud at Fylkeskommunen aldri har fenget ute blant folk flest og at lille Norge kan styres av færre politikere enn det vi har i dag.
I argumentasjonen henvises det til et anerkjent byrå som Statistisk Sentralbyrå når det blir nevnt at 21 byer har mer innbyggere enn Norge. Uten henvisninger blir det hentydet at det sannsynligvis er færre politikere og forvaltningsnivå i disse byene enn hva Norge har.
Ja, er det nå færre politikere og forvaltningsnivå i andre deler av verden? La oss se på Frankrike. Frankrike er 1,7 ganger større enn lille Norge i (land)areal.
Etter den informasjon som jeg kunne tolke i Wikipedia er Frankrike delt inn i stat, regioner/provinser, arrondissement, kantoner og kommuner og bydeler, altså ca 5 politiske (forvaltnings) nivå litt avhengig av hvordan man fortolker forvaltningsnivåene. I England er det inndelt i stat, regioner, grevskap (enhetlige myndigheter) og distrikter, altså ca 4 politiske (forvaltnings) nivå. Både Frankrike og England har, etter min kunnskap mer komplekse forvaltningsnivå enn hva Norge har. Frankrike har imidlertid ca 35000 kommuner. Bare i Paris (som er den største kommunen, men inndelt i bydeler) har de ca 20 borgermestre. Til sammenligning har Norge 422 kommuner. I artikkelen henviser Listerud til Nettavisens tall om at i Norge er det ca 10 000 politikere i våre kommuner. Norge har ca fem millioner og Frankrike har ca 66 millioner innbyggere. Tar vi utgangspunkt at hver kommune i Frankrike har Norges minimumsantall politikere i sine kommuner - 11 representanter. Da er det ca 385 000 lokalpolitikere i kommunepolitikken i Frankrike. Legger vi dette tallet til grunn og ser på forholdstallet er det faktisk nesten tre ganger flere politikere per innbygger i Frankrike (0,006) enn hva det er i Norge(0,002).
Det eksisterer nok andre land med andre forholdstall, men dette gir en indikasjon på hvor selektive vi kan være for å underbygge egne argumenter.
Poenget er ikke hvor mange (forvaltnings)-nivå eller hvor mange politikere det er i Norge eller andre land. Heller ikke om de er effektive eller ineffektive, men for oss handler det om et veldrevet demokrati, ikke i Frankrike, heller ikke i England, men vårt eget demokrati. Våre rammer for Norges demokrati er gitt i Grunnloven. Vi har etablert 3 demokratiske nivå, hvor hvert enkelt nivå er gitt egne demokratiske myndighets-belagte rettigheter i den hensikt og i størst mulig utstrekning å ivareta lokale behov i nærhet til der beslutningene tas.
Jeg vil anta at vi ikke kan ha et demokrati hvor alle kan involvere seg i alt hver gang en ny problemstilling dukker opp (selv om dette ville være det optimale involvering av folket). Derfor har vi valgt et representativt demokrati hvor folket velger sine representanter på tre ulike nivå. Jeg vil også anta at vi ikke kan ha et demokrati hvor vi velger EN representant for oss alle (Det ville vært et enevelde/diktatur). Balansen mellom ytterpunktene er imidlertid viktig. Med flere politikere enn det vi har i dag vil samfunnet kunne bli svært demokratisk, men med stor mulighet for lite effektivitet. Med færre politikere vil vi bevege oss mot et diktatur/ene
velde. Denne balansen må imidlertid folket avgjøre. IKKE den sittende makt, ikke våre (få) politiske representanter og heller ikke andre bedrevitere (som også meg).
Da kan ikke Stortinget (lovgivende makt- det øverste demokratiske myndighetsnivå) tvinge gjennom reformer som endrer de demokratiske rammene uten at folket gir sin tilslutning for dem det omfatter. Enda verre blir det om Regjeringen (det utøvende ledd - vårt øverste forvaltningsnivå) tvinger gjennom en endring av de demokratiske rammene. For endring av demokratiets rammer handler etter min oppfatning IKKE om politikk, men i hvilke rammer politikken skal utøves.
Ja, jeg støtter Gunnar Listerud i at vi bør stoppe opp litt og spørre oss selv om hvem demokratiet er til for. Er det for politikerne selv, eller er det for folket?
Demokrati betyr folkestyre- altså at folket skal styre seg selv. Da er det altså folket selv som må avgjøre hvordan de selv ønsker å styre seg selv. Alt annet blir meningsløst.
Da hjelper det ikke at jeg mener noe og Gunnar Listerud mener noe annet. Det er vi alle som må mene noe om hvordan vi selv skal ha det der vi er. Østfoldinger skal ikke bestemme over de som bor i Finnmark og heller ikke i Trøndelag. Trøndere skal heller ikke bestemme over hvordan Østfoldingene skal leve sine liv. I et levende demokrati er frihet gitt under ansvar. Nasjonale, regionale og lokale rammer, regler og bestemmelser skal hjelpe oss å leve mest mulig fritt der vi er - ikke begrense våre liv. Da må vi selv være med å forme vår hverdag der vi bor.
Ja, som nordmenn sløver vi videre (ref Listerud) med å ta den informasjon vi blir presentert for som god fisk. Skribenter og politikere tilpasser sine argumenter slik at de passer med sin ønsket utvikling. Gunnar Listerud har skrevet mye bra, men med denne artikkelen har han, etter min oppfatning falt for fristelsen til å skape et ønsket bilde som ikke nødvendigvis samsvarer med virkeligheten.
Med færre politikere vannes vårt demokrati ut og vi beveger oss mot et oligarki (styres av de få). Når dette skjer med tvang i regioner og kommuner da angripes demokratiet. Da må folket mobilisere for å forsvare grunnleggende (menneske) rettigheter. Demokratiet er til for folket der de er og der de bor. Da må de også lyttes til og inkluderes i ikke bare beslutninger som skal fattes i nærhet til der de bor, men spesielt når de demokratiske rammene (demokratiets vedtekter) endres.