Meny

Ja til Østfold – Nei til Viken

Senterpartiet står for en annen politikk enn den som føres av Høyre, Frp og Venstre. Vi ønsker ikke å tvinge fylker til å slå seg sammen. Aldri før har Norge opplevd så mange og så sterke sentraliseringsreformer som vi har gjort de siste årene. Denne høsten står vi derfor overfor et avgjørende slag for hvordan Norge skal se ut i fremtiden.  

Hva er logikken bak at Møre og Romsdal, med 265.000 innbyggere, ifølge regjeringen er stort nok til å stå alene, mens Østfold, med 293.000 innbyggere og Buskerud med 282.000, må tvinges sammen, til tross for stor geografisk avstand og få fellesnevnere innenfor de oppgaver det fylkeskommunale nivå har ansvar for?

Regjeringspartiene har pekt på at grensene til dagens fylkeskommuner ble tegnet i en tid der en helt annen økonomi og samferdsel knyttet dem sammen. Reformen skulle legge til rette for at unaturlige grenser mellom fylkeskommuner forsvant, men hvor naturlig er det med en grense som strekker seg fra Kornsjø til Haugastøl? For selv om man kan se at busser kan krysse grensene så blir det så stort at det blir vanskelig for politikere å kjenne kulturlivet og kulturminnene, de enkelte videregående skoler, hva de regionale utfordringene næringslivet har og trenger hjelp til. Det blir mindre lokale tilpasninger og vanskeligere å være tillitsvalg og ombudsmann for folket. For vel er fylket stort og antall kilometer betydelig, men også antall mennesker, nesten 1,2 millioner, er så stort at det er helt umulig å kunne være «hands on» over alt i fylket.

Norge har i dag om lag 30 ulike statlige regionale systemer, med lite sammenfall mellom de geografiske grensene for hver etats myndighetsområde. I 2017 fremmet Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti forslag om å "gjennomføre et arbeid som gir en samordning av grensene for statens regionale etater og fylkeskommuner". Vi mente det var viktig å se på hvilke oppgaver fylkene skulle løse, og hvordan de kunne samhandle rasjonelt med statlige etater, før nye fylkesgrenser ble trukket opp. Regjeringspartiene var ikke enig. Det var ikke så nøye hvor grensene gikk eller hvilke oppgaver som skulle løses, bare det ble litt færre fylker. Til slutt ble det en hestehandling uten skikkelig utredning av konsekvenser som førte til dannelsen av dette enorme fylket Viken.

Så ble det lovet større oppgaver for det var den såkalt saklige argumentasjonen for større fylker. Et ekspertutvalg fant fram til statlige oppgaver for 24 milliarder kroner som kunne fordeles. Vi mente det var enda mer som kunne vurderes og da uten å måtte slå sammen fylker. Men enda verre ble det etter at forslaget har vært igjennom regjeringskverna for da ender vi opp med nesten ingen ting. Kronargumentet for sammenslåing av fylker har altså ikke noe innhold.

Senterpartiet står for en annen politikk enn den som føres av Høyre, Frp og Venstre. Vi ønsker ikke å tvinge fylker til å slå seg sammen. Aldri før har Norge opplevd så mange og så sterke sentraliseringsreformer som vi har gjort de siste årene. Denne høsten står vi derfor overfor et avgjørende slag for hvordan Norge skal se ut i fremtiden.  

Politi, NAV, trafikkstasjoner og domstoler sentraliseres i et raskt tempo og det blir ikke billigere men flere folk inne på kontorer og færre ute blant folk. Og med regionreformen som regjeringen tvinger gjennom, vil landet vårt sentraliseres ytterligere. Det fører til større avstand mellom folk og besluttende organer og lite tilpasset forståelse for den enkelte situasjon både for den enkelte videregående skole, kulturlivet med idrett og frivillighet, næringslivet, veiene etc. I månedene som kommer står vi overfor et veivalg, som kommer til å få stor betydning for hvordan Norge skal se ut i fremtiden. Viken vil ikke styrke folkestyret og innbyggernes opplevelse av gode offentlige tjenester. Senterpartiet kommer til å forsøke å få til utvikling i hele Viken så lenge det eksisterer, men vi kommer også til å gjøre det vi kan for å oppløse Viken som eget gigantisk fylke og stoppe sentraliseringen.