Meny

Ole Andre Myhrvolds innlegg i debatten om utenriksministerens redegjørelse om viktige EU- og EØS-saker

Redegjørelsen ble holdt i Stortingets møte 22. mai 2018

Etter å ha hørt utenriksministerens redegjørelse, og ikke minst fulgt handlingsmønsteret til flertallet i denne salen over noe tid, kan man spørre seg om én ting: Er EU løsningen på alle landets utfordringer? Sagt på en annen måte: Er det noe område i samfunnet hvor EU ikke er løsningen? Ikke om man skulle tro Høyre og Fremskrittspartiet – og de er for så vidt i godt selskap, for EU på sin side har også stort sett én løsning på alle utfordringer, nemlig å utvikle og implementere én politikk for ett felles marked.

Vi begynner etter hvert å få nok av eksempler på denne kombinasjonen i norsk politikk, nemlig at flertallet reduserer vårt eget handlingsrom i viktige nasjonale spørsmål og overlater utformingen av politikk og regelverk – på område etter område – til EU. En debatt om hvorvidt EUs løsninger alltid passer Norge, har vi i praksis ikke. En blind implementering av EU-direktiver og politiske konstruksjoner har vi imidlertid fått mange eksempler på.

På klimafeltet, f.eks., har Norge innenfor jord- og skogbruk andre interesser enn store deler av EU. For Norge handler ikke dette bare om klima, det handler like mye om beredskap, ressursutnyttelse, det grønne skiftet og distriktspolitikk. De forutsetninger som EU bygger sin klimapolitikk for jord og skog på, finnes enkelt sagt ikke i Norge. Det må derfor selvfølgelig være en klar forutsetning i planene for utslippskutt at de også gjelder her.

Det hadde vært flott om regjeringen her og nå kunne varsle at den ville sette foten ned og sørge for å ivareta viktige norske interesser innenfor skogbrukssektoren, slik flertallet påpeker i klimameldingen. Dersom regjeringen mener at skogen er en viktig del av det grønne skiftet i Norge, må man faktisk – og aktivt – legge til rette for at så kan skje. Å følge EU betingelsesløst – også her – vil ikke sette skogbruket i stand til å være nøkkelen i klimapolitikken framover. Her må man følge opp i praksis, og det forventer Senterpartiet at regjeringen gjør.

ACER-saken viste dessverre at Høyre og Fremskrittspartiets garantier er lite verdt. Når det viser seg at det å ivareta norske interesser i praksis er å utarbeide ensidige erklæringer her på Stortinget, for så å sende dem som en høflig hilsen til EU, blir det vanskelig å tro på evnen til å stå opp for norske interesser i møte med EU.

Å ivareta norske interesser handler noen ganger om å trekke en klar linje hvor grensen går – og så stå på det. Det handler om å skaffe seg garantier og – i ACER-sakens tilfelle – om å skaffe seg garantier som anerkjennes av begge parter. Ensidige erklæringer fra stortingsflertallet er ikke bindende i internasjonal rett, de er knapt verdt papiret de er skrevet på. Jeg håper derfor at regjeringen merker seg flertallsmerknadene i klimameldingen når det gjelder skogbruket, og sørger for å ivareta de interessene på en skikkelig måte.

Det holder ikke med ensidige, gode ønsker fra norsk side. Det blir for lettvint, og det er ikke troverdig.

(Se alle innleggene i stortingsdebatten her)