Meny
Bli medlem
Jordvern og landbrukspolitikk på en øy i Farris

Jordvern og landbrukspolitikk på en øy i Farris

Publisert: 30.06.2021

I slutten av juni hadde Larvik Senterparti avslutning for sine folkevalgte på Bjørnøya i Farris. En fantastisk sommerkveld med god mat, fint vær og nydelig utsikt. Eier og driver av Kjose gårdsbakeri kunne fortelle om den store jobben de hadde gjort for å hogge skog og kratt for å få fram igjen noe av den opprinnelige utsikten, som nå ble vedlikeholdt av sauer.

Det hadde vært flere gårdsbruk på øya i sin tid. De hadde nok dyrket både frukt, bær og noen grønnsaker til eget bruk. Det hadde vært kuer på øya som gav melk og kjøtt. Noe av overskuddet fra produksjonen hadde de kunnet selge eller bytte bort i matvarer de ikke kunne produsere selv.

De tungvinte og «avsidesliggende» bruka i Vestfold har tidlig blitt fraflyttet og en god del av jorda har gått ut av bruk. Vi bor i en del av landet der det har vært enkelt å finne alternativt arbeid som er mindre slitsomt eller mer inntektsgivende. Det betyr ikke at dagens matjord er mindre viktig for selvforsyninga i landet. Mye av det som i dag omtales som dyrkbar jord har en eller annen gang vært nettopp dyrket. Og mange av de mer kuperte og tungvinte områdene er gode beiter for ku eller sau.

Sauene som i dag beiter på Bjørnøya bidrar like godt til matberedskapen som sauer andre steder i landet, i tillegg til at de holder landskapet åpent for kratt og skog.

Vi har mye dyrka og dyrkbare jorder i Larvik som det ikke er lønnsomt å drive jordbruk på. Mellom knauser langs kysten, på øyer, i ytterkanten av kommunen vår både i nord og øst, innerst i bygder som Kjose og Farrisbygda. Mange steder slås og høstes det på dugnad eller på trass, for å ivareta tradisjoner og holde landskapet i hevd, uten at det er økonomi i det for bonden.

Det må være noe riv ruskende galt når selvforsyningsgraden i Norge er nede i 34% og det allikevel ikke lønner seg å produsere mat.

De fleste stedene i Larvik blir ikke bosettingsmønsteret så veldig påvirket av om det drives landbruk eller ikke. Noen av bygdene våre merker det nok, at færre bønder gir mindre arbeid for et lokalt verksted, en elektriker og en avløser, og at når det ikke kommer en barnefamilie «hjem» for å overta gårdene blir det enda færre unger på skolen og ikke så mange på dugnad i idrettslaget. Andre steder i landet gir dette avfolking og gjengroing av hele bygder.

Skal vi beholde muligheten for spredt bosetting, bygder som er attraktive for turister og en selvforsyning av mat på et minimumsnivå for et selvstendig land, må vi ha en helt annen poltikk både for bosetting, landbruk og jordvern.