Retusjerer vi historien og samtiden?

Å rive statuer av mennesker som har satt spor i historien, er både kunnskapsløst og historieløst. Vi klarer ikke å endre menneskers historie ved å fjerne symboler for den samme historien. Statuer av viktige mennesker skal forstås ut fra sin tid og for de årsakene de en gang ble satt opp, både på godt og vondt 

Olav Tryggvason, Ludvig Holberg og Winston Churchill skal tolkes av nåtiden for alle sine handlinger, både gode og dårlige. Det skal stilles spørsmål ved alt de gjorde og sto for, men de skal ikke viskes bort fra historien fordi deres helhet ikke passer inn i nåtidens holdninger. De skal ikke rives ned eller fjernes av vår tid. Men vi skal lære av alle deres handlinger. 

Til og med Berlinmuren er symbolsk markert gjennom hele Berlin, alt er ikke fjernet selv om muren mellom to land og ett folk i all hovedsak er revet. Muren har nå blitt et minnesmerke, et symbol på noe som har vært, en del av historien. Slik kan spor av fortiden også fungere som advarsler for mennesker som lever i dag, om at det er viktig å ikke glemme.

Historien om folkekjære forfattere er også brokete, Knut Hamsun har skrevet noen av de vakreste bøkene jeg har lest. Victoria og Sult er bøker jeg har lest mange ganger, om vakker ung kjærlighet og desperasjon skrevet på en måte som slår meg hver gang jeg leser bøkene på nytt. Bøkene Hamsun skrev rører fortsatt ved nye lesere og oss som leser dem opp igjen. Hamsun var et helt menneske, med gode og onde sider, holdninger og meninger. Han hadde helt klart noen sider som ikke står seg godt i dag, ingen tvil om det. Men er det nok til å ikke lese litteraturen han skrev, blir bøkene mindre verdifulle på grunn av de politiske holdninger han hadde? Jeg mener helt klart ikke, og jeg fortsetter å lese bøkene hans da han formidler historier og følelser som er like viktige den dag i dag. Han må også forstås ut fra sin tid, og ikke tas ut av historien fordi man ikke liker noe av det han sto for. 

Vi er som Hamsun hele mennesker også i dag. Vi er, som han, preget av vår samtid, utdanning og bakgrunn, det gjør oss til hele mennesker. Ikke alle reaksjoner vi har på hendelser i landet eller verden vil stå seg like godt i ettertiden, men vår evne til å lære av det vi gjør vil forhåpentligvis stå seg godt. Kampen mot de holdningene han hadde, hans politiske syn er også noe som står fast, og som vi som privatpersoner og samfunn må stå opp mot. Men det betyr ikke at vi ikke kan nyte hans verker, og hans betydning for norsk litteratur vil fortsatt være like stor. 

Dagens elever blir også introdusert for Hamsun, de lærer helheten, og de diskuterer om vi kan lese hans bøker. De reflekterer rundt skillet mellom mannen og litteraturen, lærer at dette var et tema etter 2. verdenskrig. Men de leser også tekstene hans, og vet han er en av våre store forfattere. De lærer også om hvordan samfunnet var da han levde, de lærte om den tiden han var preget av, for å forstå, ikke for å bli enig med han. 

Blir kunsten dårligere av holdninger som kunstnere har? Hamsun er kanskje et ekstremt eksempel å bruke, men likevel relevant. Han hadde holdninger som kanskje burde ført til at hans litteratur blir gjemt bort, men vi klarer i hans tilfelle å skille mellom mannen og litteraturen. 

Vil vi kunne gi det samme til J.K Rowling og hele Harry Potter-universet? Hun har ytret meninger som er krenkende for noen, støttet av andre. Holdningene ble ytret lenge etter Harry Potters fødsel, betyr det at vi ikke kan klare å introdusere nye generasjoner til trollmannens magiske verden? Eller skal vi klare å se Rowling som et helt menneske, eller blir hun bare de meningene hun nå ytrer. Klarer vi å se at hun fortsatt er forfatteren som har en evne til å skape magisk univers som gir barn og unge leselyst. Historien vil fortelle om vi klarer å gi rom for alle meninger og holdninger eller om vi skal retusjere virkeligheten til å passe til det som til enhver tid er politisk korrekt.

Marte Løvik
Kommunalråd
Gruppeleder Senterpartiet