Meny
Bli medlem
2019 Nestleder Anne Beathe Kristiansen Tvinnereim - portrett

Senterpartiets klimavirkemidler

Av Anne Beathe Tvinnereim, 2. nestleder i Sp. Publisert i Nationen 12.02.

Sist endret: 16.02.2021 #Akershus
Det haster å omstille det norske samfunnet i fossilfri retning. Det haster fordi vi fortsatt har en mulighet til å bremse klimaendringene, men også for at Norge skal lede an i et grønt skifte. Uansett trenger vi en nyansert debatt om virkemidler, uten at det senker ambisjonene våre.

Klimaavgifter er et effektivt virkemiddel når det er målrettet, men bør være differensierte. De skal tas i bruk der de kan bidra til grønn omstilling, men må ikke ramme blindt. Det er altfor enkelt å hevde at utslippene vil gå ned bare vi innfører CO2-avgiften overalt. Utformet riktig kan den understøtte annen politikk, men noen prinsipper må ligge til grunn. For det første må den brukes der ny teknologi er tilgjengelig.  Dersom teknologien for fossilfrie løsninger er umoden, er det ikke fornuftig å øke avgiftene uten andre virkemidler. For det andre må ikke avgiftene brukes til bare å saldere statsbudsjettet. Inntektene fra avgifter bør enten gå til å kompensere uheldige utslag eller til å få fram nye alternativer. For det tredje må ikke en CO2-avgift utformes slik at vi får karbonlekkasje til utlandet, men slik at industrien får insentiver til omstilling og økt konkurransekraft. Strenge miljøkrav skal bidra til å bygge norsk næringsliv. Da må miljøkravene innføres sammen med tiltak som gjør at importerte varer ikke får urimelige konkurransefordeler. Det er dårlig klimapolitikk å gå fra norske produkter med lavt klimaavtrykk til import av produkter med høyere klimaavtrykk. Klimatoll kunne bidra til dette. I EU utreder man det allerede, og Norge bør snarest følge etter.

Nøkkelordet for klimaavgiftene er differensiering. Næringer som omfattes av EUs klimakvotesystem bør neppe utsettes for mer pisk, men omstilles gjennom støtteordninger. Oljesektoren tåler en høy CO2-avgift, samtidig som det kan gi viktige insentiver til omlegging, for eksempel å få fram havvind som kan erstatte gass på sokkelen. For ikke-kvotepliktig industri kan noe høyere avgifter øke insentivene til å bytte til grønnere alternativer, for eksempel å gå fra fossil til bioenergi eller strøm. Der valget står mellom biodrivstoff eller biogass kan også CO2-avgiften være viktig. I landbruket må vi skille mellom fossile utslipp og biologiske utslipp. Teknologiskifte skal redusere fossile utslipp, men vi må ikke begynne å diskutere avgifter på utslipp fra dyr eller arealbruk. I flybransjen vil neppe økt avgift være hensiktsmessig, siden man alt har mange særnorske avgifter på CO2.  Et CO2-fond for lufttrafikken kan bidra til en målrettet omstilling, for eksempel et program for elfly.

Ett av problemene i debatten om CO2-avgift er at den alltid ender opp med å bare handle om privatbilismen. Selv om det finnes fullgode fornybare alternativer som også fungerer i distriktene, er ikke infrastrukturen på plass overalt og løsningene må modnes. Økt CO2-avgift ville nok styrke konkurransekraften til nullutslippsbiler, men CO2-avgiften er ikke avgjørende for om folk kjøper elbil. Det vet vi fra Sverige, der CO2-avgiften er dobbelt så høy, men hvor det nesten ikke er elbiler på veiene. Det antydes at CO2-avgiften sannsynligvis måtte opp mot 5000 kroner tonnet hvis den skulle være direkte utløsende. Da er det mange mennesker som settes i en vanskelig situasjon.

Jeg mener tiden er moden for å diskutere nye modeller for avgifter. Et eksempel er klimaavgift til fordeling (KAF) eller klimabelønning. I en slik modell blir den økte avgiften direkte tilbakebetalt til innbyggerne over skatteseddelen. Jo mindre man forurenser, jo bedre kommer man ut av det økonomisk, men samtidig kan man sørge for at distriktsbefolkningen får relativt mer tilbakebetalt enn i tettbygde strøk. Nettopp dette har man for eksempel gjort i British Columbia.

Kortversjonen er at CO2-avgift gir omstilling der det ikke kreves stor utskifting av teknologi. Når det kreves store investeringer i utstyr, må avgiften være veldig høy for å utløse en omstilling, langt høyere enn det regjeringen legger opp til. Er det derimot bare driftskostnadene man må ta hensyn til kan marginene flyttes med en avgift.   Det er de biobaserte og fornybare næringene som vil ha mest å tjene på økt CO2-avgift. Dette er næringer Sp vil heie fram. Men virkemiddelet må brukes klokt.

Senterpartiet er enig i forurenser betaler-prinsippet. I dagens partiprogram står det at «skatte- og avgiftssystemet er et viktig virkemiddel for å kutte klimautslipp. Skal man forurense skal man betale. Men et «grønt skatteskift» må være forutsigbart og koblet til andre tiltak som sikrer sosial og geografisk fordeling.» Representanter fra regjeringen får det til å høres ut som om forurenser-betaler-prinsippet er en matematisk formel, og at en CO2-avgift etter dette prinsippet er en flat avgift. Men slik er det jo ikke. I Norge har vi alltid justert avgiftspolitikken slik at det ikke skal få urimelige utslag.. I kraftkrevende industri har man kompensert CO2-kostnader, og satsene har vært ulike for ulike næringer.

Parisavtalen ligger til grunn for norske forpliktelser på klima. I fjor la Norge fram sine nye og forsterkede klimamål til FN. Norge skal kutte minst 50 prosent innen 2030, med mål om 55 prosent. Dette stiller Senterpartiet seg bak. Utfordringen er at vi må finne de riktige virkemidlene for å nå disse målene. Der er uenigheten større. Klimakur; den store fagutredningen fra 2019 som kom med forslag til hvordan Norge kunne kutte; gjorde sitt regnestykke basert på et mål om 50 prosent kutt. I regjeringens nye klimamelding legger man 55 prosent kutt til grunn. Da må vi også konsekvensutrede hvordan de siste prosentene skal kuttes, og hva det betyr for det norske samfunnet.

 

Relaterte personer

Anne Beathe Kristiansen Tvinnereim

2. nestleder Les mer