Vellykka årsmøte i Telemark Senterkvinner

Telemark Senterkvinner har hatt årsmøte på teams 29 april og det møtte 10 medlemmer.

 

Følgende valg på årsmøtet:

Valg til styret:

Toril Knutson (Midt-Telemark): Gjenvalgt (2 år) som styremedlem.

Alexandra Brown Østensen (Skien): Valgt (2 år) som styremedlem.

Cathrine Westheim (Nome): Gjenvalgt som 1. vara til styret (1 år).

Anne Særsland (Hjartdal): Valgt som 2. vara til styret (1 år).

Rønnaug Woxen Thoen (Midt-Telemark.): Valgt som 3. vara til styret (1 år).

Torunn Brukåsa Kleiva var ikke på valg som leder.

Årsmøtet takka av Anne Grethe Evju etter flere år som styremedlem.

 

Etter årsmøtet består styret av følgende:

Leder: Torunn Brukåsa Kleiva, Nome

Styremedlemmer:

Trine Larsen Østenå, Kviteseid

Liv Wenche Nordborg Fiane, Bamble

Toril Knutson, Midt-Telemark

Alexandra Brown Østensen, Skien

Cathrine Westheim, Nome, 1. vara

Anne Særsland, Hjartdal, 2. vara

Rønnaug Woxen Thoen, Midt-Telemark , 3.vara

 

Årsmøtet vedtok følgende to resolusjoner:

Antall mennesker med psykiske helseproblemer øker i kommune-Norge!

En psykisk sykdom kan invadere deg på måter som gjør at du ikke lenger klarer hverdagslige oppgaver som å stelle deg, spise noenlunde bra og betale regningene dine, eller holde kontakt med familie og venner. I verste fall kan din forståelse av verden rundt deg bli forstyrret. For cirka halvparten av befolkningen vil den psykiske helsa bli så dårlig at den går ut over evnen til å fungere i skole og arbeidsliv i kortere eller lengre perioder i løpet av livet, og for noen varer den psykiske uhelsa livet ut. Mennesker som rammes av moderate til tunge psykiske lidelser lever gjennomsnittlig 20 år kortere enn andre. Mellom 500 og 600 mennesker tar livet sitt hvert år i Norge.

Forebyggende arbeid kan styrke menneskers motstandsdyktighet mot psykisk sykdom og er et viktig satsningsområde, særlig blant barn og ungdom. Men forebyggende arbeid kan ikke ta bort psykiske sykdommer. Derfor er det like viktig med tiltak for tilfriskning og reduksjon av symptomer hos de som blir syke og de som forblir syke.

Alle ønsker å fjerne seg fra de vonde følelsene og inntrykkene. Medisiner og rusmidler kan dempe symptomene. Overdreven bruk av slike midler forverrer livet. Noen ganger blir det umulig å behandle den psykiske lidelsen før rusmisbruket er behandlet.  Men ønsket om endring må komme fra den som ruser seg. Hvordan komme frem til den avgjørelsen krever noe ekstraordinært, særlig når det ligger en tung psykisk lidelse under. Å utføre noe ekstraordinært krever assistanse av noen.

I kommunalt psykisk helsearbeid møter vi mennesker med alle typer plager, alt fra lettere depresjon- og angstlidelser til tunge psykoselidelser og alvorlig rusavhengighet. Noen kommer seg tilbake på skolen eller ut i arbeid igjen. Men flertallet vil ha en kronisk alvorlig sykdom. Noen ganger blir forståelsen mellom den som skal hjelpe og den som skal motta hjelpen tynnslitt, og når ressursene blir knappe svekkes utholdenheten og mulighetene. Pasienter skrives ut fra spesialisthelsetjenesten mye raskere enn før. Dette er et resultat av at antall sengeplasser er kraftig redusert de siste årene. Da er det kommunehelsetjenesten som skal gi nødvendig helsetjeneste til de som behøver det.

Kommunebudsjettene er stramme og ofte må kommunen spare inn millioner av kroner. Da blir NØDVENDIG det VIKTIGESTE ORDET. Å spare betyr at en reduserer omfanget av tjenester. Prioriteringene må være strengere. Skal nødvendig helsetjeneste være noe annet for unge mennesker enn for eldre mennesker? Er noen diagnoser viktigere å behandle enn andre? Skal en prioritere behandling av lettere psykiske lidelser, der muligheten for tilfriskning er større og behovet for tjeneste er tidsbegrenset? Hva da med kronikerne? Hva er nødvendig helsetjeneste for et menneske med en psykoselidelse og et alvorlig rusmisbruk av alkohol og illegale lege- og rusmidler? Vi kan ikke la vær å gi nødvendig helsehjelp, men hva er nødvendig? Noe må velges vekk, når ressursene reduseres. Tjenesteyter må jobbe mer effektivt. Det betyr mindre tid til hver pasient. Utfordringen er at du ikke kan sette plaster på sinnet. Det er oftest et møysommelig arbeid å gi hjelp til bedre livskvalitet. Effektivitet er ikke synonymt med å utøve godt psykisk helsearbeid, der man ser hele mennesket og tilpasser arbeidet til den enkelte. Mindre ressurser gir mindre tid til relasjonsarbeid som er første bud innen psykisk helsearbeid, og som forskning sier er viktigere enn alle andre metoder.

Samtidig som presset på effektivitet øker og flere alvorlig syke skrives raskere ut fra sykehusene, øker mengden av krav til dokumentasjon, evalueringer, planarbeid og pakkeforløp. Dette krever stadig større del av arbeidstiden. Som helsetjenesteyter blir du påvirket av andre menneskers utfordringer og lidelser. Du kan ikke gi omsorg uten å bry deg. Å se mennesker som trenger hjelp, uten å kunne hjelpe slik du ønsker er vondt og slitsomt, og for noen er det sterkt medvirkende til lengre sykefravær.

Når budsjett skal vedtas av politikerne blir et årsverk eller to mindre bare tall i et budsjett der millioner skal vekk. Politikerne har mange gode ønsker og innbyggerne har mange krav. Mennesker med psykiske lidelser makter sjelden å klage og de har sjeldnere enn andre sterke pårørende. Da er det vel ikke så vanskelig å tenke seg til hvem som oftest blir taperne?

Det er derfor nødvendig med styrking av det kommunale psykiske helsearbeidet.

 

Kunstig intelligens, likestilling og diskriminering

 

Kunstig (virtuell) intelligens er når datamaskinene «tenker» for oss. Det er vel egentlig ikke det samme som menneskelig intelligens, men modeller som har lært fra svært store mengder data. Dataprogram[1]mene, algoritmene, anvender det de har «lært», til forslag, handlinger osv. Dataene kommer fra oss alle. Kunstig intelligens er et fantastisk verktøy til å bearbeide store mengder data for å få mer kunnskap og gjøre nyttige handlinger. Men siden den bygger på våre valg og data, bærer den dessverre også med seg våre fordommer og vår diskriminering utfra kjønn, etnisitet, funksjonsevne, legning, alder, tro, utseende osv. Den skjematiserer og systematiserer det, og inkluderer også det i forslag og handlinger. Virtuell intelligens har ikke noen moral eller etikk. Skal den ha det, må vi legge det inn i algoritmene. Det er viktig at vi stiller kritiske spørsmål i alle steg i livssyklusen til kunstig intelligens: Forer vi algoritmene med diskriminerende data? Er kategoriseringen av data diskriminerende? Bruker vi dataene eller algoritmene diskriminerende? Faller bruken diskriminerende ut i praksis? Både myndigheter, de som samler inn data, de som utvikler algoritmer, og hver enkelt av oss må være våkne og bevisste i forhold til databehandling, så vi ikke får et mer diskriminerende samfunn, men et samfunn der alle er likestilt. Senterkvinnene ønsker et aktivt arbeid for likestilling i forhold til kunstig intelligens. Kunstig intelligens skal være et