Grønn svada?

Politisk redaktør i Nordlys, Skjalg Fjellheim, tok forleden et befriende oppgjør med kommentariatet i Oslo for manglende forståelse knyttet til hva vi faktisk lever av i dette landet.

Min observasjon er at mange snakker stadig om «det grønne skiftet», men få, om noen, klarer å fylle det med konkret innhold.

Foreløpig virker det grønne skiftet mest som en merkelapp på prestisjeprosjekter uten lønnsomhet, prosjekter som krever massivt med subsidier for å bli realisert.

Jo større subsidier som kreves, jo grønnere er resultatet, virker å være en slags hovedregel.

Miljø og klima er ikke lett, da hadde verden vært perfekt for lenge siden. Men det grønne skiftet virker forlokkende og lett. Med hjelp av høyere avgifter til folk flest og overføringer fra skattebetalerne skal vi ikke bare berge verden, det skal skapes lønnsomme arbeidsplasser.

Norsk industri og velferd skal bygges på dette i fremtiden, om vi skal tro narrativet drevet frem av pressen, de profesjonelle klimaorganisasjonene, aktivister og i økende grad – næringslivet selv.

For politikerne er det vanskelig å si nei. Hvem kan være imot dette? Og ingenting er så lett som å dele ut andres penger i kampen for det gode.

Dansen rundt gullkalven går stadig raskere; milliardene og målformuleringene sitter løst.

Havvind er lysår fra å være kommersielt interessant i Norge, det samme kan trygt sies om CO₂- renseanleggene i Oslo og Brevik. Det sier seg selv at vi verken berger verden eller norsk velferd om vi ikke lykkes med å få frem teknologi og produkter som noen er villige til å betale mer for enn det koster å lage. 

I min tid som stortingsrepresentant og statsråd brukte staten mange milliarder på å realisere et testsenter for CO₂-rensing på Mongstad, og enda flere for å bygge ett fullskala CO₂-renseanlegg der.

Vurderingen da vi skrinla anlegget i 2013 var at det eneste vi ville oppnådd var å vise verden at vi var villige til å bruke enorme ressurser på noe ingen andre kom til å gjøre. Altså ville det være uten overføringsverdi.

Og da har det ingen verdi utover å gi oss litt dyrekjøpt, god samvittighet – eller avlat som det også kalles.

Den lærdommen må vi trekke med oss når nye anlegg nå skal vurderes.

Etter et krafttak for utbygging av ny fornybar energiproduksjon og oppgradering av nett, har vi nå en solid kraftforsyning i Norge. Hva skal vi med svært kostbar havvind vi ikke trenger? Selge elektrisiteten til utlandet med tap?

Vi har aldri lyktes med industrireising basert på å produsere noe vi selv ikke har bruk for, eller verden ikke er villige til å betale for. 

Det er riktig og viktig å bruke ressurser på forskning og utvikling, men når det kommer til fullskala industrialisering må det være et kommersielt grunnlag for det vi holder på med. Da kommer også investeringene av seg selv.

Markedet er nemlig effektivt når det kommer til ressursutnyttelse. Og kanskje er det mer effektiv ressursutnyttelse det grønne skiftet til syvende og sist handler om.

Hvordan vi kan få mer ut av hver energienhet og råvare gjennom alle ledd? Og hvordan vi kan vri energikildene våre i stadig mer fornybar retning?

Her har vi vært ganske dyktige i Norge. På 30 år er verdiskapingen pr. innbygger (BNP) mer enn tredoblet, og folketallet økt med over en million – likevel er CO₂ utslippene om lag de samme.

Hadde resten av verden vært i nærheten av å levere noe lignende, hadde de internasjonale klimamålene sannsynligvis vært innen rekkevidde, samtidig som folk hadde fått anstendige liv og utviklingsmuligheter.

Veien til helvete er brolagt med gode intensjoner. Både Aftenposten https://www.aftenposten.no/verden/i/ddewWX/soeppelveien-del-3-i-fremtiden-er-soeppel-bortkastede-penger og Dag og Tid har https://www.dagogtid.no/samfunn/vi-brenn-inne-med-plasten-6.23.16244.f2554d7c71 skrevet gode artikler om hvor det blir av plasten vi alle sammen vasker og sorterer.

Via Tyskland går den til Asia og land som på ingen måte har orden på sitt eget avfall, langt mindre å skulle resirkulere andres avfall. Mesteparten av plasten som går i havet kommer fra nettopp elver i Asia.

I høst kan vi gi penger til TV-aksjonen for å samle plasten opp av havet og resirkulere den en gang til, etter at den har blitt sendt rundt halve jorda med bil og båt for renovasjonsavgiften vi betaler.

Det blir både arbeidsplasser og aktivitet av sånt, men miljøvennlig og bærekraftig er det vanskelig å kalle det.

Tragisk er et bedre uttrykk. 

Hva om vi hadde tatt hånd om vår egen plast i forbrenningsanleggene våre og brukt de pengene vi sparer på å etablere oppsamlingssystemer for plast i land som ikke har kontroll på avfallet sitt istedenfor?

Vi kunne klart noe som reelt hjelper på et globalt forsøplingsproblem og skapt inntekter for mennesker som i dag lever i bunnløs fattigdom.

Norge er rikt på naturressurser verden har behov for. De har alltid dannet grunnlaget for vår vekst og utvikling. Slik det også vil være det fremover. Men da må vi være villige til å forvalte ressursene aktivt og faktisk bruke dem.

I stort vil de fleste være enige i det, men i praksis er vi nå så velfødde at terskelen er lav til å si nei hver gang det dukker opp konkrete prosjekter og initiativer.

All naturbasert verdiskaping er under et voldsomt press i Norge – det er i grunnen bare sjarkfiskeren som går fri.

Skogen skal vernes, gruver kan de drive på med i Afrika, oppdrett er ikke populært, landbruket skal bygges ned og olje og gass avvikles.

Hva om vi hadde brukt energien vår på å videreutvikle de næringsveiene vi allerede har istedenfor å snakke dem ned? Hva om samfunnet faktisk hadde gitt litt kred til alle de som står opp hver dag og skaper de verdiene som vi alle faktisk lever av?

Etter mitt skjønn bør det grønne skiftet handle om å fortsette og forsterke det vi allerede gjør, knyttet til å bli stadig bedre og mer ressurseffektive.

Eller kanskje bladfykene i våre store mediehus har en oppskrift de enda ikke har delt med oss? 

Ola Borten Moe

1.nestleder Senterpartiet